PÅ KINO 12. FEBRUAR 2021: «Wonder Woman 1984» har vært utsatt en rekke ganger på grunn av pandemien, men får nå en kjærkommen norgespremiere. Sjelden har en blockbuster vært mer etterlengtet på norske kinoer!
Dette er en helstøpt heltefilm for alle som har savnet rendyrket eskapisme i det aller største formatet.
Akkurat som i den første filmen, er Diana «Wonder Woman» Prince er forfriskende superhelt, som lar sin menneskelighet og rettferdighetssans være den moralske rettesnoren gjennom store utfordringer.
«Wonder Woman 1984» er ikke helt på høyde med eneren, og sliter litt med sin indre logikk, men gjensynsgleden er stor og underholdningsverdien høy.
ANMELDELSE: Liam Neeson kanaliserer sin indre Clint Eastwood i «The Marksman»
Kaster verden ut i kaos
Året er, som man kanskje har skjønt, 1984, og Diana/Wonder Woman (Gal Gadot) jobber som kulturhistoriker og arkeolog på Smithsonian Institute i Washington. Hennes nye kollega Barbara Minerva (Kristen Wiig) kommer over en gjenstand som viser seg å ha egenskapen å innfri ønsker.
Diana bærer på et stort savn etter kjæresten Steve Trevor (Chris Pine), som hun mistet 70 år tidligere. Traileren avslører at hun får sitt største ønske oppfylt, men det skal vise seg at det koster.
Samtidig ser en av Smithsonians velgjørere, den desperate forretningsmannen Maxwell Lord (Pedro Pascal), muligheten til å redde selskapet sitt fra økonomisk ruin ved hjelp av gjenstanden, men står i fare for å kaste hele verden ut i et uforutsigbart kaos som kan få alvorlige følger.
Hvorfor er handlingen lagt til 1984? Filmen gjør forholdsvis lite ut av tidskoloritten og lar referansene stort sett ligge i bakgrunnen, med enkelte unntak.
Den har blant annet en morsom garderobescene, og en underholdende actionsekvens fra et kjøpesenter som nikker mot 80-tallets mange kjøpesenter-scener på film, først og fremst Arnold Schwarzeneggers «Commando».
1984-musikken er merkelig nok stort sett fraværende, bortsett fra et kjærkomment gjenhør med Frankie Goes To Hollywoods «Welcome to the Pleasuredome», som er et eneste stort musikalsk symbol på tiårets skamløse overflod.
ANMELDELSE: Ikke lett å bli helt klok på hovedfiguren i «Hedersgjesten»
Valget av år kan også forklares med et ønske om å holde en tidsmessig avstand til resten av dagens DC Comics-univers. Hovedgrunnen er nok imidlertid at 1980-tallet var jappetidens tiår med løpsk grådighet og våpenkappløp mellom stormaktene, som danner et interessant bakteppe for handlingen.
Det handler om hva vi er villige til å ofre for å få våre ønsker innfridd, og hvilke verdier vi gjerne forkaster for å berike oss selv på bekostning av andre.
Regissør og manusforfatter Patty Jenkins serverer spektakulær superheltaction med hele verden som lekegrind, men passer på å gi historien en tyngde i bunn som rotfester den i ekte problemstillinger som det er mulig å relatere seg til.
Det er bra, for det finnes elementer i filmen der troverdigheten i fiksjonsuniverset strekkes vel langt. Man forventer selvsagt ikke full realisme i en film som dette, men av og til ligger forholdene nesten magisk beleilig til rette for å gi filmen den nødvendige fremdriften.
ANMELDELSE: «The Map of Tiny Perfect Things» er en sjarmerende tidssløyfe
Den rette formen for stormannsgalskap
«Wonder Woman 1984» har et rikt og mangfoldig persongalleri, der Gal Gadots hovedrolle fremdeles er et friskt fokus og Chris Pine er som vanlig grei nok (men kanskje litt kjedelig) som en «all American guy».
Pedro Pascal gir Maxwell Lord den rette formen for stormannsgalskap, der man ser hvordan hans skumle planer bunner ut i hans egen tilkortkommenhet, både som forretningsmann og far.
Kristen Wiigs rolle som Barbara kan minne om Michelle Pfeiffers Selina Kyle i «Batman Returns», der hun går fra å være en sjenert og uunnselig dame til å bli den farlige Catwoman. Barbara har en lignende utvikling mot den kjente DC-figuren Cheetah, som lar Wiig spille effektivt på flere strenger.
ANMELDELSE: «News of the World» med Tom Hanks er en westernfilm med et bankende hjerte
I «Wonder Woman 1984» er det kvinnen som må rydde opp etter menns hodeløse handlinger, som fremdeles føles som en velkommen nyanse av tradisjonelle heltehistorier.
Patty Jenkins markerer også at gamle kjønnsrollemønstre har endret seg i scenen der en mannlig sekretær spør Diana om hun trenger noe mer.
Han bruker ordene «Coffee? Tea? Me?», som er et direkte sitat fra «Working Girl» (1988), der Joan Cusack stiller nøyaktig samme spørsmål til Harrison Ford.
ANMELDELSE: «Red Dot» er en tam villmarksthriller
Som de fleste oppfølgere er heller ikke «Wonder Woman 1984» helt i stand til å tre ut av forgjengerens skygge. Den har ikke en like sterk emosjonell slagkraft, og mangler enerens distinkte visuelle uttrykk. Selv om mesteparten av filmen riktignok ser og høres bra ut, har den noen effekter som dessverre ser litt billige ut.
Til gjengjeld føles den litt lysere, lettere og et hakk mer humoristisk enn den første, samtidig som den bygger på politiske, kulturelle og menneskelige omstendigheter fra 1980-tallet som man hører ekko av i vår egen tid.
Her er det bare å gjøre popkornet klart, for selv om filmen på en måte tar et lite steg tilbake i forhold til utgangspunktet, er dette fremdeles solid underholdning som krysser av på de fleste sjekkpunktene for en morsom, spennende og publikumsvennlig superheltfilm.
