PÅ KINO FRA 25. FEBRUAR: «Studio 666» er en helaftens splatterkomedie med rockebandet Foo Fighters i hovedrollene, hvor de bygger en lettbent demonhistorie som ramme for den fiktive innspillingen av et nytt album.
Manuset, som er tuftet på en ide av frontfigur Dave Grohl, er ikke så mye mer enn en oppblåst sketsjide hvor skrivesperre, bandkrangling og et hjemsøkt studio står for spenningen.
Men med musikkhjelp fra skrekkmester John Carpenter («Halloween»), rikelig med popkulturelle referanser, musikkutstyrsgleder og fysiske spesialeffekter fra blant annet veteran Tony Gardner («Darkman», «Zombieland»), så er det godbiter å finne her for både tungrockfans og de som elsker teite og lite selvhøytidelige skrekkfilmer.
Så er det også strekk hvor verken komedien, samspillet eller fremdriften svinger spesielt bra. Filmen bruker rett og slett for lang tid på å komme til refrenget.
Men når fuzzpedalene slår inn for alvor, så trøkker det godt i kinosalen. Og den siste halvtimen – hvor hodene ruller og kroppsvæskene spruter – er en artig blod og gørr-karusell med noen reale høydepunkt.
En motorsagbasert hommage til «Fredag den 13.» bør også være en kandidat når prisen for årets splatterscene skal deles ut.
ANMELDELSE: Jeen-yuhs: A Kanye Trilogy – Full av høydepunkter
Mild skrekk og mye fjas
Det tiende studioalbumet må bli noe helt spesielt, så derfor sender manager Grant Hill (Jeff Garlin) Foo Fighters til en gammel villa i California. Der skal bandet bo sammen til skiva er ferdig.
Trommelyden er fantastisk, men allerede første dag dør en lydteknikker i en mystisk ulykke.
Det blir opptakten til en lettbent spøkelseshushistorie som leker med idetørke, artistego, interne bandgnisninger, demoner, bisarre dødsfall og det faktum at rock n roll er djevelens musikk.
ANMELDELSE: Pam & Tommy – Enormt provoserende 90-tallsnostalgi
Foo Fighters trekker både på den selvutleverende bandkomediestilen som The Beatles etablerte i «A Hard Day’s Night» (1964) og de mange rockebandmytene og sannhetene som tulledokumentaren «This Is Spinal Tap» gjorde så deilig narr av i 1984. Pluss litt figurinspirasjon fra komedier som «Waynes World» og «Bill & Ted».
Og med tullete skrekkfilmklisjeer som både rammefortelling og krydderblanding, så burde «Studio 666» være en perfekt lekegrind for et såpass humørfylt band som Foo Fighters.
De leverer jevnt med gøyale glimt i øyet, men filmen når ikke det nivået av kreativ galskap, blottstillende komedie og fengende bandkjemi som jeg turte å håpe på.
Det blir stort sett vitser litt her og litt der. Og filmen har et manus som ikke klarer å fylle rommet mellom skrekkfilmens taktfaste rytmer med særlig annet enn humreverdig underbuksehumor, karikerte selvportrett og enkel riffing på bandslitasjens morsomheter.
ANMELDELSE: Uncharted – Lettbent skattejaktunderholdning
Dave Grohl er en underholdningsartist
Foo Fighters er et band som ofte har lekt med humor og skuespill i morsomme musikkvideoer. Men selv om de er scenevante, så er det er svært varierende nivå på skuespillerprestasjonene.
Chris Shiflett og Nate Mendel har noen scener hvor det lugger godt i fremførelsen. Pat Smear og Rami Jaffee sjarmerer seg greit gjennom filmen ved å bli ganske så typete biroller. Og trommeslager Taylor Hawkins klarer å finne en viss troverdighet i det bandkonfliktene eskalerer mot det livsfarlige.
ANMELDELSE: Ozark S04 – Rendyrker spenningsunderholdningen
Men det er ingen tvil om det er Dave Grohl som er både bandets og filmens store stjerne.
Den tidligere Nirvana-trommisen er en sjangeroverskridende underholdningsartist som har både den timingen, mimikken og selvtilliten som kreves for å lage fengende tull og tøys.
Enten det er i fjasete komediesettinger med hitmakeren Lionel Richie, i skrekkfilmpastisjer med digitale demoner eller i vampyrparodiske settinger – Dave Grohl holder maska og leverer på både sjarm, humor og stjernekarisma.
Det redder ikke «Studio 666» fra et lunkent manus, stivt skuespill og manglende brodd i bransjehumoren. Men det sørger for at alle som digger Dave Grohl får god valuta for kinopengene.
«Studio 666» har kinopremiere fredag 25. februar.
