PÅ NETFLIX FRA 23. NOVEMBER: «Wednesday» gir fanfavoritten Wednesday Addams (fra det populære Familien Addams-universet) sin egen skoleserie å boltre seg i. Og med en glimrende Jenna Ortega i hovedrollen, rikelig med sorthumoristiske detaljer og Tim Burtons stilsikre regihånd, så er det mange mørke og høstuhyggelige gleder på Netflix-skjermen.
Men dessverre er dette også en helt sjangerordinær high school-serie med massevis av generiske scener, en overfladisk kjærlighet for outsidere og en sørgelig mangel på kvasse kanter.
Her sørger fortellerstemmen, de forslitte birollene og en etterforskning av mystiske hendelser for at «Wednesday» ligner mye på serier som «Nancy Drew», «Chilling Adventures of Sabrina» og «Riverdale» – krydret med noen lån fra Hogwarts.
Selve krimplottet er en ganske forutsigbar «ukas monster»-historie dratt ut til det kjedsommelige. Serien avslører alt du trenger å vite om slutten flere timer før det opplagte klimakset – og den påfølgende seigpiningen frem mot bekreftelsen er vel det ondeste med hele serien. Kanskje med unntak av noen glupske pirajaer i åpningssekvensen.
ANMELDELSE: Familien Addams – En mild oppdatering for en ny generasjon
Tung på monsterlabben
Etter at Wednesday Addams blir utvist fra sin vanlige skole, blir hun sendt til foreldrenes gamle utdanningssted, Nevermore Academy.
Her er elevene både vampyrer, varulver og andre utskudd. Selve skolen er et slott fullt av hemmeligheter. Og en spasertur unna ligger småbyen Jericho – hvor lokalbefolkningen er svært skeptisk til de underlige elevene på kostskolen.
Og den fremmedfrykten øker da et monster begynner å drepe folk i skogene rundt Nevermore. Noe som får den unge Wednesday til å droppe sine planer om å bli utvist (igjen), og heller løse et mysterium som har bånd langt tilbake i tid.
ANMELDELSE: Vikingulven – Biter brukbart fra seg
Som sagt er ikke monsterjakten engasjerende nok til å bære åtte timelange episoder. Manuset er nemlig meget tung på monsterlabben med sine hint og vink.
Wednesday får heller ikke lov til å være en detektivhelt som kobler oss på etterforskningen med kløkt. Ofte kommer løsningene slentrende forbi. Andre ganger presenteres de som triumfer, men vi har i liten grad fått være med på tankevirksomheten.
ANMELDELSE: 1899 – Dyster og grublegod science fiction
Wednesday Addams fortjener en bedre serie
Tim Burton («Sleepy Hollow», «Et førjulsmareritt») har regi på de fire første episodene, og det er mye velgjort etablering av både nifse kulisser, gufne eksteriørscener, en besteborgerlig småby med hint av Stephen King og en fiffig lek med detaljer og personlighetstrekk vi kjenner fra de tidligere filmene om familien Addams.
Dette er en verden hvor både sheriff, rektor og ordfører har sine hemmeligheter, og det bakes inn versjoner av high school-sjangerens veletablerte rivaliseringsmotiv med rokonkurranse, vandalisering, skoledans og romantikk.
Dessverre blir denne utstrakte bruken av velbrukte typer og konflikter en hvilepute for serien, hvor manuset later seg med uinspirerte lån og løsninger.
Det kunne blitt veldig artig å se en så distinkt og sorthumoristisk rollefigur som Wednesday Addams leke seg med disse sjangerklisjeene. Men så originalt er ikke manuset til Alfred Gough & Miles Millar (duoen bak «Smalville» og «Into the Badlands»). De virker tilfreds med å bruke Wednesdays anselige karisma til å krydre enkle variasjoner over high school-malen.
Det virker ofte som Wednesday er på besøk i en helt generisk amerikansk ungdomsserie, og det er kun glimtvis at serieskaperne klarer å gi sin hovedperson de verktøyene og mulighetene rollefiguren trenger for å virkelig skjære ut sitt eget morbide serieunivers.
Jeg kjenner også at seriens kantsliping, hvor motkulturer blir redusert til sjangerstaffasje og stemningsmarkører, treffer rett i min indre Wednesdayske forakt for Hollywoods markedstilpassede «feelgood»-faktor. Jeg kan heller ikke se for meg at Wednesday selv hadde blitt særlig imponert.
ANMELDELSE: Yellowstone S5 – Kvalitetsserie med litt såpeslitasje
Jenna Ortega er skrekkelig god som Wednesday Addams
«Wednesday» er ikke en serie hvor terningkast 3 signaliserer at alt er middelmådig.
Jeg er skuffet over at en serie som blant annet har Tim Burton og komponist Danny Elfman på laget ikke har klart å gi en så fantastisk kul rollefigur som Wednesday Addams en bedre TV-historie. Men her er det mange velgjorte seriefornøyelser som vil svinge godt for et sofapublikum med sans for gotiske gleder og humoristisk gru.
Aller best er Jenna Ortega («Scream»), som er skrekkelig god i hovedrollen. Wednesdays sterkeste våpen er den knappe og snertne replikken, og Ortega sørger for millimeterpresisjon i både mimikk, tonefall og timing.
Hun har stålkontroll på Wednesdays personlighet og sorte lynne, og er en verdig arvtager til Christina Riccis minneverdige tolkning fra de to 90-tallsfilmene.
Christina Ricci er også med i et lett nostalgisk gjensyn. Og sammen med velkjente skuespillere som Gwendoline Christie, Catherine Zeta-Jones, Luis Guzmán og Fred Armisen sørger hun for at serien har flere mindre attraksjoner blant de voksne birollene.
ANMELDELSE: The Menu – Smakfull satire med noen uventede ingredienser
Andre stemningsfulle høydepunkt i serien er rommet Wednesday bor på (inkludert balkong og romkamerat), håndpersonen Tingens fingernemme spionoppdrag, bilkaraoke til Roy Orbison og en herlig kul dansescene til «Goo Goo Muck» i The Cramps-versjon.
Det jeg liker i denne serien, liker jeg skikkelig godt – og det er så mye rått potensial i dette herlig makabre «vær deg selv»-universet at det stadig er noe som fanger og fenger oppmerksomheten.
Det gjør at «Wednesday» for meg er verdt åtte timer foran skjermen, men jeg håper både manus og verdensbygging tar seg kraftig opp til en eventuell sesong 2.
«Wednesday» har premiere på Netflix 23. november. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
