PÅ KINO FRA 17. FEBRUAR: «Marerittet» er en blanding av psykologisk thriller og overnaturlig grøsser, som fenger med forseggjorte lydsider og velspilte hovedroller.
Filmen, som spiller på den søvnherjende maredemonen, er ikke veldig skummel og bombarderer ikke kinopublikummet med «jump scares». Det er en uhyggelig og stemningsfull skrekkfilm som har et godt driv i den innledende oppbyggingen.
Regissør Kjersti Helen Rasmussen leker seg med sjangerklisjeer, gamle filmreferanser, kulisser og antydningens kunst, og hun bygger effektivt opp engasjerende spenning rundt både husskrekk, nordisk folketro, søvnproblem og det forventningspresset ungt etableringsliv kan legge på kvinnekroppen.
Dessverre gjør noen kunstige handlingstråder og en flat utnyttelse av marens mytologi at «Marerittet» mister en del av spenningsgrepet utover i siste halvdel.
Og selv med drømmelogikkens godvilje i bunn, så er det en del som skurrer i fortellerflyt og fiksjonstroverdighet i oppbyggingen mot filmens klimaks.
Boligdrømmen slår sprekker
Det unge paret Mona (Eili Harboe) og Robbie (Herman Tømmeraas) har skaffet seg en drømmeleilighet i Bergen.
Prisen var god fordi den tidligere eieren døde i boligen, og her er det bare å pusse opp og starte familie. Det mener i hvert fall Robbie – som stort sett er borte på grunn av jobben.
ANMELDELSE: Knock at the Cabin – Holder et godt grep rundt spenningen
Det er Mona som må bryne seg på leilighetens mange lag og hemmeligheter. Samtidig som hun prøver å få kommunisert til samboeren at hun egentlig har tenkt seg tilbake til studiene til høsten, og at hun ikke har planer om å bli gravid med det første.
Og så var det marerittene da. Mona har begynt å slite med søvnparalyse i den nye boligen. Og en intens krabat som ligner veldig på Robbie har begynt å besøke henne i drømmene.
Eili Harboe («Thelma») er en glimrende skuespiller og hun er overbevisende i hovedrollen.
Hun får frem Monas fortvilelser, engstelser og forsøk på å riste av seg marerittene på en ektefølt måte. Hun holder publikum sjangerkledelig tvilende på hva som er drøm og virkelig flere steder. Hun er vår inngang ned i filmens rike tolkningsrom og undertekst. Og de effektive innslagene av «body horror» er spilt ut på en ubehagelig måte som forsterker hovedpersonens opplevelser.
Herman Tømmeraas er også sjangergod i sin doble rolle, spesielt i sin farlige og forføreriske fremføring av den demoniske maren i Monas drømmer.
Manuset holder ikke helt inn
«Marerittet» begeistrer med smarte formgrep som løfter opplevelsen.
Lydarbeidet er både flott designet og lekkert mikset. Med fluens assosiasjoner til død og forråtnelse sentralt plassert, blir lydsporet både et viktig fortellende element, og en uhyggelig stemningsmarkør i kinomørket.
ANMELDELSE: Ant-Man and the Wasp: Quantumania – bør bekymre Marvel-fansen
Estetikken er også gjennomført, med et tilbakeskuende thrillerdrag over utsnitt, lyssetting og tekstur. Det er et stiluttrykk som også nikker anerkjennende til de tydelige filmreferansene som ligger i handling og scener.
I filmens første halvdel bruker manuset etableringen av de ulike sjangerelementene til å bygge en medrivende blanding av demonskrekk, hjemsøkt hus, mystiske naboer, søvnproblemer og parkonflikt.
Men i filmens andre halvdel klarer ikke manuset å foredle denne sjangergryten, og legger til en ytre etterforskningstråd som blir kunstig dyttet inn i handlingen.
ANMELDELSE: Ellos eatnu – La elva leve – har nok sprengstoff i seg
Innføringen av søvneksperten Akesl (solid spilt av Dennis Storhøi), med tilhørende medisinske drømmeløsninger og personlige motiver, har noen elementer og detaljer som lugger selv i en fantasifull skrekkfilm. Sånt går ut over fiksjonstroverdigheten, og det tapper ut spenning fra et par av filmens sentrale oppgjør.
«Marerittet» har premiere på kino fredag 17. februar.
