PÅ MAX FRA 27. APRIL: «Love & Death» har gode skuespillere, flott scenografi og er basert på et brutalt øksedrap fra virkeligheten. Men den er blottet for fremdrift og spenning.
Gjennom syv nesten timelange episoder får vi historien om Candy Montgomery som fredag den 13. juni i 1980 drepte kona til ekselskeren med 41 øksehugg. Og så sier det var i selvforsvar.
Om dette høres kjent ut, er det kanskje fordi det faktisk skjedde. Eller fordi du så miniserien om akkurat samme drap som kom i fjor, «Candy» med Jessica Biel og Melanie Lynskey.
ANMELDELSE: «Delete Me» S2: Intens iscenesettelse
Perfekt på papiret
Denne versjonen har Elizabeth Olsen i hovedrollen som Candy, Jesse Plemons som elskeren Allan Gore, Lily Rabe som hans engstelige kone Betty Gore og Patrick Fugit i rollen som forsmådde Pat Montgomery.
TV-veteranen David E. Kelly har skrevet manuset basert på både en bok og en artikkelserie om forbrytelsen, og helstødige Leslie Linka Glatter («Mad Men», «Homeland») har regien. Nicole Kidman er blant produsentene. «Girls»– og «Stranger Things»-fotograf Tim Ives har filmet de fleste episodene.
Det burde vært kriminelt å få en «true crime»-serie med det utgangspunktet til å bli så kjedelig å se på.
Visuelt flott
Misforstå meg rett, «Love & Death» er ikke uten kvaliteter. Den ser ut som en drøm fra 70-tallet. Olsen, som gjentar husmor-rollen etter «WandaVision», spiller stresset småbarnsmor med store drømmer som en proff. Kameraet liker glidende sirkelbevegelser som får oss til å føle at vi sniker oss inn på rollefigurene. Radioene tryller frem nostalgiske perler på rad og rekke.
Plemons er så gjennomført i rollen som den ytterst kjedelige og forglemmelige Allan at du nesten glemmer ham flere ganger underveis. Jeg er usikker på om dette teller positivt.
ANMELDELSE: «Sykepleieren»: Velspilt dansk sykehuskrim
Serien starter med åstedet. Vi ser en tom stue med leker. Et bad med blodspor. Glimt av åstedsbilder. Og så går vi tilbake til 1978 for å nøste opp hvordan det kunne ende i drap. Senere får vi også følge rettssaken.
Frustrert husfrue
Deler av seriens spenningsmangel kan forsvares: Vi skal forstå for et frustrerende kjedelig liv Candy lever i Wyler i Texas. Hun går i kirken, baker småkaker, oppdrar barn, synger i kor, sladrer med venninner, frakter barn og baker flere småkaker. Samtidig snakker hun om at hun egentlig ønsker seg mer i livet.
Selv etter at Candy har kollidert med Allan Gore på en kirke-volleyballkamp og fått det for seg at hun vil ha sex med ham, skjer ingenting hett og impulsivt. De to snakker om saken. Lager lister med fordeler og ulemper, planlegger. Snakker litt mer. Sier de vil unngå å såre sine respektive ektefeller. Og så inngår de et forhold.
ANMELDELSE: «Sisu»: Finsk faenskap på sitt mest formidable
Forholdet i seg selv fremstår som en enigma. Ikke engang Candy kan forklare hva hun liker med Allan. Annet enn at han er en annen en Pat. Det er også vanskelig å kjøpe Olsen som en grå mus av en husmor. Hun har en iboende dose Hollywood-glam som jobber mot akkurat denne historien.
Candy styrer
Candy er også bokstavelig talt i førersetet i sitt eget liv. Vi ser henne i en haug av scener i bilen, på vei steder, der hun synger med til bilradioen.
Historien tar også Candys side. Frem til drapet og etter er den basert på flere vitnemål, men selve øksedrapet blir vist slik Candy har forklart det. Naturlig nok kan vi ikke høre Bettys side av saken.
«Love & Death» insisterer likevel i begynnelsen av hver episode at den ER en sann historie. Det står ikke engang «basert på», men et kort blant sluttitlene opplyser om at enkelte scener, rollefigurer og dialog er modifisert av hensyn til dramatiseringen.
Og når man først skal justere av hensyn til dramatisering, skulle jeg gjerne sett mer … dramatikk.
Tre episoder kommer på premieren, deretter én ukentlig på HBO Max.
https://youtu.be/Z778sJGKB3E
