PÅ KINO FRA 2. JUNI: Rob Savages «The Boogeyman» gjør Stephen Kings novelle om til en film fylt av følelser, fobier og skvette-skrekk.
Savage er vel den ørtende regissøren som tar for seg en film med akkurat den tittelen, som handler om omtrent det samme – tingene vi frykter mest i mørket (bokstavelig og menneskelig).
ANMELDELSE: «Spider-Man: Across the Spider-Verse»: Sprudlende superheltkunst
I «The Boogeyman» møter vi søstrene Sadie (Sophie Thatcher) og Sawyer (Vivian Lyra Blair). De har nylig mistet moren i en bilulykke, og bor i et stort hus sammen med faren, psykiateren Will Harper (Chris Messina). Jentene vil gjerne snakke med faren om moren og sorgen, men han lukker seg inne.
Etter at doktor Harper får besøk av en mystisk pasient (David Dastmalchian), som snakker om sine døde barn som var redde for «skyggemonsteret», begynner yngstedatteren Sawyer å se det hun mener er et monster i mørket.
Fantastisk lyddesign
Dører åpnes, lukkes og skvetter på gløtt. Lys flimrer og slår seg av. Og lyddesignerne leverer noe av det ekleste jeg har hørt i landskapet mellom krafsing av kryp og satanistisk lydbånd som har hengt seg opp.
ANMELDELSE: «Asteroid City»: Visuell magi
Og her ligger noe av filmens utfordring: Den er skummel så lenge frykt-kreasjonen får leve i seernes fantasi – altså sånn den antydes med lyd, klipp og skygger. Men jo mer vi får se av det faktiske monsteret, jo mindre fryktinngytende er det.
Det betyr ikke at skapningen har dårlig design – det kan minne om «A Quiet Place»-monstrene (også på papiret fra manusforfatterne Scott Beck og Bryan Woods) – men det er antydningen av det som er skumlest.
Logiske brister
Et annet problem er at deler av filmens interne logikk ikke fungerer helt. Vi ser gjennom filmen at skapningen synes i lys, kan slukke stearinlys og slå av elektrisk lys. Like fullt skal vi tro på at det hjelper å holde den borte ved hjelp av – ja, du gjettet det – lys.
Det er også noe forvirrende å orientere seg i huset, en forvirring som av og til distraherer fra skrekken du bør fylles av.
Beck, Woods (som også jobbet sammen på «65» og «Haunt») og medmanusforfatter Mark Heyman («Black Swan») burde gjort en bedre jobb med narrativet, som flere ganger ser ut til å ta noen spennende vrier, for så å ombestemme seg. Familiefortellingen er det som fungerer best.
ANMELDELSE: «Killers of the Flower Moon»: Filmkunst på høyt nivå
I likhet med mange andre skrekkfilmer før den, som «Saint Maud», «Midsommar» og «Smile», er «The Boogeyman» en film om traume. Her er det i tillegg et fysisk monster å håndtere, men det er sorg og fortvilelse som trekker det til seg.
Et forsøk på å mikse spiritisme inn i det hele fremstår mindre vellykket, men passer sorg og lengsel-temaet.
Skuespiller-pluss
På plussiden er skuespillere som virkelig fungerer i rollene sine. Sophie Thatcher, som utmerket seg både i «Prospect» og «Yellowjackets», er god som usikker tenåring som i tillegg til vanlig videregående skole-problematikk må håndtere tapet av en mor, ansvar for en skvetten søster og så et mulig monster.
Vivian Lyra Blair, som til tross for sin unge alder har rukket å spille i en rekke storsatsinger som «Bird Box», «Obi-Wan Kenobi» og «Fatal Attraction», er overbevisende som skrekkslagen og mørkeredd – som er det hun stort sett er filmen gjennom. Chris Messina, sist sett i «Air», er et solid, men konfliktsky, anker for familien.
Også Dastmalchian og Marin Ireland peker seg ut seg i små, men minneverdige biroller.
Første studiofilm
«The Boogeyman» er den første studiofilmen fra regissør Rob Savage som markerte seg med smarte «Host» under pandemien og fulgte opp med «Dashcam» i 2021. Han og fotograf Eli Born («Hellraiser» (2022)), gjør flere grep som får filmen til å bli visuelt veldreid, og som får de tradisjonelle sjangergrepene til å fungere effektivt.
Dødelig busemann
Det irriterer meg at det ikke er noen bedre norsk oversettelse av «boogeyman» enn «busemann», sett i lys av størknet snørr-betydningen – selv om ordboka skal ha det til at det opprinnelig også betyr skummel skapning – som på engelsk.
At «busemannen» skal komme og ta deg høres likevel mer ut som en barnslig Roald Dahl-komedie enn en skrekkfilm. Men her er det altså på blodig alvor, som i «Titt tei, jeg dreper deg!» eller «Bø, du er død!»
Enda mer tilbakeholdenhet ville kledd skrekkeffekten, men det er absolutt grunn til å være redd når «The Boogeyman» slår seg løs.
Filmen er, i motsetning til monsteret, lett å glemme når lysene slås på i kinosalen. Men den er uansett en ypperlig advarsel mot å lure ved enhver dør!
