PÅ KINO FRA 8. SEPTEMBER: «K-Town» er en lavmælt og sorthumoristisk liten komedie fra Kristiansand – om arveoppgjør, religiøs skam, store planer og en stusslig sexbutikk.
Regissør Kristian Landmark låner en del fra amerikanske forbilder som Coen-brødrene og Kevin Smith, og lar dårlig kommunikasjon og stadige overraskelser stå for mange av de tragikomiske skråblikkene som serveres.
Men selv om det er gode tilløp, og flere humreverdige høydepunkt underveis, så blir filmen for enkel og uforløst i det handlingstrådene skal hastes sammen i siste tredjedel.
Dialogen er også ujevn, spesielt på amerikansk side. Og det blir noen rufsete rytmer i både fremførelser og fortellerflyt.
Brev til besvær
Gordon (Jakob Berg) har brutt med familien, og driver en liten sexbutikk rett over gaten for sin gamle menighet – hvor familien fremdeles går.
Han jobber og bor sammen med kompisen Roger (Alexander de Senger), og på butikkens bakrom legger Gordon meget ambisiøse planer for å hjelpe Kristiansand bli en bedre og mindre skambelagt by.
Men så en dag kommer et rekommandert brev i posten. Det skaper nye muligheter, nye problemer og fører en gammel flamme tilbake i Gordons liv.
Jakob Berg spiller kledelig tilbakelent og nedpå i hovedrollen som den sindige opprøreren Gordon. En mann som møter eskalerende problemer med en fornøyelig konfliktskyhet og noen saftige utbrudd. Og en mann med en aldeles upåklagelig skjortesmak.
Men jeg synes manuset svikter sin hovedperson ved å gli for lett forbi noen sentrale spørsmål rundt Gordons veivalg, motiver og bakgrunn.
Det, sammen med noen veldig sjangerlettvinte løsninger på skurkesiden, gjør at siste tredjedel av den 73 minutter kjappe filmen blir en forhastet, og spenningsmessig tam, finale.
Høy 90-tallsfaktor
Det er kult å se en sort bykomedie med så tydelige røtter i 90-tallets alternative toneleier, og Kristian Landmark viser lovende takter i viljen til å søke friske vrier og perspektiver innenfor et veltråkket sjangerlandskap. Den originaliteten inkluderer noen festlige animasjoner som gir en munter ramme til fortellingen.
De opplagte (og selverklærte) referansene går til filmer som Clerks (1994) og «The Big Lebowski» (1998), kanskje også med et lite drag av «Fargo» (1996). Her er det god plass til halvfilosofisk småkjekling mellom to kamerater på jobb. Her gliser jeg godt av den lokale våpenselgerens breiale hjemmevideoer. Og det er underholdende å se hva økt press og eskalert smålighet kan gjøre med et tilsynelatende fredelig rollegalleri i Kristiansand.
Jeg synes også jeg skimter et par antydninger til noen av de situasjonskomiske og hverdagsgrå skråblikkene som den svenske mesterregissøren Roy Andersson («En due satt på en gren») er så formidabelt dyktig til å fange, med sitt velplasserte og tålmodige kamera.
«K-Town» når ikke slike kunstferdige høyder, til det er filmspråket for ordinært og sluttpoengene for enkle, men her er det flere fengende scener som gir meg en opplevelse av en filmskaper som er på sporet av sin egen særegne stil.
«K-Town» har kinopremiere 8. september.
