PÅ KINO FRA 13. OKTOBER: «Cat Person» er en ubehagelig film på flere måter, men ingen av dem er pirrende.
Vi følger 20-årige Margot, spilt av Emilia Jones fra «CODA», som studerer arkeologi og jobber deltid i kiosken på en uavhengig kino. En kveld på jobb flørter hun med den noe eldre Robert, spilt av Nicholas Braun, fremdeles mest kjent som fetter Greg fra «Succession».
Tidenes kleineste filmkyss
Han ber om nummeret hennes, og snart er de i gang med heftig SMS-flørting der begge fremstår smarte og fascinerende. Vi får bare historien fra Margots ståsted, komplett med flere fantasisekvenser der hun for eksempel forestiller seg at Robert snakker med psykologen sin om henne, utøver ulike yrker – og ikke minst prøver å ta livet av henne.
Romvenninnen Taylor, spilt av Geraldine Viswanathan, advarer kontinuerlig om menn generelt og Robert spesielt. Margot ser enkelte farevarsler, men samtidig blir hun på mange måter forelsket i selve flørten og fascinasjonen Robert har for henne.
ANMELDELSE: «Gen V»: Et Kinder-egg kun for voksne
Selv det som må være tidenes kleineste kyss på film, der Robert tilsynelatende suger inn halve ansiktet til Margot, avskrekker henne ikke, men gjør henne om mulig mer oppsatt på å fortsette romansen. Hun liker tilsynelatende skiftet i maktbalansen, der hun er mer kyndig enn den eldre, klønete mannen.
Basert på viral novelle
Filmen fra regissør Susanna Fogel, som var en av manusforfatterne på «Booksmart», og fra skaperen av «Masters of Sex», Michelle Ashford er basert på novellen «Cat Person» av Kristen Roupenian, som gikk viralt i 2017 da den ble publisert i The New Yorker.
Novellen var gjenkjennelig for svært mange kvinner i hvordan den illustrerte gråsonene innen dating og tiltrekning, samtidig som den traff #metoo-bølgen. Adaptasjonen følger novellen tett, men legger på flere lag av overtydelighet i tillegg til en ekstra hale på fortellingen.
Denne halen sklir ut i ren skrekk. Men der novellen antydet og lot leseren trekke egne konklusjoner, er filmen mer som en ropende instruksjonsbok.
Både overtydelig og uklar
Filmen legger også til flere overtydelige rollefigurer. Selv om de begge spiller fortreffelig, oppleves Taylors evige skepsis mot menn overdreven, og Isabella Rossellini som Margots professor Dr. Enid Zabalas eneste funksjon ser ut til å være å levere kleine replikker om sterke hunner og svake hanner i insekt-riket (ikke minst om hvordan hunnen river av både penis og innvoller etter parring).
ANMELDELSE: «Everything Now»: Ingen «Euphoria»
Når filmen i tillegg innledes med det kjente sitatet av Margaret Atwood om hvordan menn frykter at kvinner skal le av dem, mens kvinner frykter hvordan menn skal drepe dem, sitter vi igjen med følelsen av å bli slått i hodet med en feministisk slegge – i de to timene filmen varer.
Misforstå meg ikke: Det er hårreisende hvor mye redsel, overtramp, og ikke minst overgrep, mange kvinner opplever i møter med menn. Men det er vanskelig å skjønne hva filmen egentlig vil: Si at alle menn er potensielt livsfarlige? Si at kvinner faktisk kan være like ille? Eventuelt advare mot paranoia – eller mangel på paranoia?
Filmer som «Promising Young Woman» har tidligere beveget seg mye mer elegant i dette landskapet. «Cat Person» klarer derimot å være både overtydelig og uklar på samme tid.
Best på fantasi og skrekk
Den leverer best i fantasisekvensene og i elementene av smygende skrekk, som der fotograf Manuel Billeter («The Gilded Age», «Jessica Jones») virkelig fanger følelsen av å gå alene langs en mørk gangsti i mørket.
«Cat Person» har også en forferdelig god sex-scene som tydeliggjør feilkobling og mangel på kommunikasjon i all sin ukomfortable kleinhet. Emilia Jones og Nicholas Braun er gode på å formidle rollefigurenes keitete IRL-kjemi, men Braun spiller litt for likt fetter Greg til å fremstå troverdig truende.
Mens øyeblikk av mørk humor får inn flere treff, blir filmen i lengden like irriterende som meldings- og tastelydene som kontinuerlig står på på Margots mobil – også på lesesalen.
