PÅ KINO 9. FEBRUAR 2024: «Suspension of disbelief» er uttrykket man må ha i bakhodet når man ser denne filmen. All logikk må settes til side og man må godta visse søkte premisser for å kunne ha den tiltenkte opplevelsen.
Klarer man det, har «The Beekeeper» absolutt noen kvaliteter som hardbarka actionfilm. Den har også en vill historie som utvikler seg i en heller fantasifull retning, der realismen kastes på dør.
ANMELDELSE: «Håndtering av udøde» holder publikum i et konstant ubehag
Det blir direkte komisk etter hvert, men filmstjerna Jason Statham spiller hovedrollen uten snev av humor. Akkurat som Chuck Norris i sine velmaktsdager, har han kun to ansiktsuttrykk: sint og sintere.
Derfor blir det store kontraster mellom hans alvorsfylte mine og en handling som man blir nødt til å humre av, samtidig som man himler med øynene.
«The Beekeeper» vil aldri gå inn i filmhistorien som et viktig og vesentlig tilskudd, men jeg vil likevel påstå at det er viktig at en dum actionfilm som dette får plass på kinoene.
Jakter på svindlere
Adam Clay (Jason Statham) er birøkteren som trår til når naboen Eloise (Phylicia Rashad) blir rundlurt av skruppelløse svindlere.
ANMELDELSE: «Tokyo Vice» S2 er saftig storbykrim
Det viser seg (ironisk nok, ha ha) at han er en pensjonert «Beekeeper», en hemmelig agent som står utenfor systemet og ordner opp i saker som myndighetene ikke kan røre.
Nå jakter han på sjefen for svindlerligaen, Derek Danforth (Josh Hutcherson), som assisteres av den tidligere CIA-sjefen Wallace Westwyld (Jeremy Irons i en hva-i-all-verden-gjør-jeg-her-rolle).
Clay blir imidlertid selv et mål for Eloises datter, FBI-agenten Verona Parker (Emmy Raver-Lampman), som først tror at han står bak morens død.
ANMELDELSE: «Feud: Capote Vs. The Swans» er en dekadent liten godbit
I tillegg til alt dette, skal det vise seg at Dereks mor (Jemma Redgrave) innehar en posisjon som øker risikofaktoren betraktelig.
Nesten rørende tøvete
Denne filmen er altså 100% actiontøys og tull, men selv om historiefortellingen er nesten rørende tøvete, har den en ubønnhørlig fremdrift, der Jason Stathams hovedfigur ekspederer slemme skurker i et høyt tempo.
Filmen hamrer inn Adam Clays uovervinnelighet, ved at flere av de andre figurene gjentatte ganger forteller hvor tøff de har hørt at han er, og hvor ille ute hans motstandere er.
Det er da også et imponerende antall skurker som forsøker å stoppe ham, noe som får voldsomme konsekvenser for dem, mens han selv stort sett kommer fra det uten en skramme.
Selv ikke et dypt knivstikk i en spesielt brutal slåsskamp ser ut til å plage ham nevneverdig. Bryr man seg om slike logiske brister? Nei, egentlig ikke.
ANMELDELSE: «Argylle» greier ikke helt å få det til å svinge
Dette kalles å ta seg «kunstneriske friheter», der Jason Statham dyrker den samme stolte og usårlige actionhelt-tradisjonen som for eksempel Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger, Chuck Norris, Dolph Lundgren, Liam Neeson og Dwayne Johnson.
Teit med stor T
«The Beekeeper» er regissert av David Ayer, som har en ujevn filmografi bak seg, med politi-thrilleren «End of Watch» (2012) og krigsfilmen «Fury» (2014) som sine absolutte høydepunkter.
Han er kanskje ingen subtil historieforteller, men god på harde voldsskildringer i alle sine filmer, og «The Beekeeper» er intet unntak. Det skytes, slåss og eksploderes heftig med jevne mellomrom gjennom hele spilletiden, slik at actiontilhengere aldri rekker å kjede seg.
Manusforfatter Kurt Wimmer har noen fikse ideer om biers forsvar av bikuber som han med vekslende hell forsøker å overføre til menneskers kontroll over maktens tinder.
(Forresten, Kurt, med det samme jeg har deg her: når skal vi få en skikkelig god 4K-utgivelse av den kule filmen «Equilibrium» som du regisserte i 2002 med Christian Bale i hovedrollen?).
ANMELDELSE: «Perfect Days» er en nydelig, poetisk fundering over meningen med livet
«The Beekeeper» vil aldri vinne noen priser eller havne på noens topplister, men både David Ayer og Jason Statham kjenner sitt publikum, og vet at hardbarka action som dette alltid vil være etterspurt vare, selv om historien er Teit med stor T.
