Det er ikke bare-bare å bookes alene inn på den samme scenen som man året før fylte med seks kompiser. Undergrunns Marstein tar utfordringen på strak arm.
Når han inntar en Øya-scene for tredje gang på tre år, har også tre generasjoner møtt opp for å få det med seg.
Publikum er en salig blanding av under en meter høye gutter, besteforeldre i gummistøvler og sydvest, mammaer på jentetur og ungdommer i lave jeans og heklede bøttehatter.
Alle som er, har vært, eller skal bli noe, vil se Marstein. Og rapperen frir til dem alle.
Vanlig dag på jobb
Konserten starter nesten i overkant rolig og rett frem. Han går riktignok på til en storslått orkestervignett, men frempeket det er blir først tydelig senere. Først får vi låtene «La Bohème», «Lorenzo», «Santro Spirito» og «Clarissa» fremført uten sprell og som tatt rett fra debutalbumet.
Han skal ha det, Marstein, at han slår ut en god del av gamets største rappere i livevokal.
Han kan rappe og showe, men han har også en naturlig veldig god stemme. Når han kjører på med autotune, er det mer for estetikken enn for å dra opp vokalferdighetene.
– Pretensiøs motherfucker
Etter åtte spilte låter løser det seg virkelig opp. Jonas Benyoub kommer innom for samarbeidet på låta «555», og etter hvert legger Marstein seg ned på en rød skinnsofa.
Flammer begynner å danse fra podiumet foran ham mens han leser høyt fra filosof Jean Jacques Rousseaus «Émilie, eller om oppdragelse.»
Han kaller seg selv «Den siste medici», og «en pretensiøs motherfucker», og må i hvert fall få rett i det siste.
Samtidig fungerer sånne sprell. De minste synes han er kul uansett hva han gjør. De eldre som kanskje synes det er litt teit, kan støtte seg på hvor karikert det hele er, og le av det heller enn å bli kleinet for mye ut.
Kan 2007 komme til dansegulvet for sin renessanse
Når han senere drar på med et eget vers på Madcons versjon av «Begin’», får publikums mange forsørgere en liten gavepakke. Resten kan danse med og glede seg over at det tross alt bare varer to refreng og et vers.
Han lar showet skeie sånn ut fordi det er gøy, og legger opp til nok ironisk distanse til at han ikke mister folk.
Etterpå går alle rundt og snakker om det. Selv de som ikke så showet fra scenen, prater om det de hørte fra rundt omkring på området. Det er rett og slett smart.
Publikum er ikke et kor
Et sprell som ikke funker så bra er å facetime besteforeldrene sine fra scenen og synge bursdagssang for dem. Det varmer nok besteforeldre-hjerter i publikum, men faller totalt sammen når det ikke finnes to publikummere som synger i samme takt.
Å lene seg på et publikum som knapt hører hverandre synge, er dessverre noe som går igjen i for mange av låtene.
På femtende og siste sang, hitten «Frida Kahlo» prøver han atter en gang å få mengden til å synge a cappella, uten hell.
Hitten er for øvrig noe av settets svakeste. Han drar rett og slett på for hardt og mister den nonchalante vokalbruken sin i intensiteten.
Men når han forlater scenen mens utroen spiller ham ut, er det mer enn nok av andre inntrykk for publikum å stå igjen med. Undergrunns nøkkelkort er like stødig og til stede alene som med gjengen sin.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
