Dersom Highasakite skulle streife innom radioen, hadde det vært som om noen hadde åpnet en luke til midten av titallet.
Bandet ble genierklært av anmeldere, satte stemningen til noen av de såreste øyeblikkene i TV-serien Skam og gikk gjennom et mye omtalt brudd seg imellom.
I fjor slapp de resterende medlemmene, Ingrid Håvik og Trond Bersu sitt andre album som duo, og sitt femte som Highasakite «Mother». Anmeldelsen i NRK, skrevet av Espen Borge, sa at albumet var «en gjennomtenkt og variert opplevelse som klistres sammen av glowstick-væske og altoppslukende melodier».
På Slottsfjells første dag er glowstick-væske erstattet med tennvæske, litt halvferdige og varierte opplevelser, men utvilsomt altoppslukende melodier.
Musikk i fingerspissene
Highasakite sørger alltid for at de store følelsene gjør seg forstått mer enn noe annet. Med to perkusjonister, en på keys og Håvik på vokal, blir det garantert nærmest plettfrie fremførelser.
Ekstranummeret er monsterhitten «Lover Where Do You Live». Den skaper et punktum på hvor dyktig de er som musikere.
Likevel bretter Highasakite ut «Mother» og tidligere utgivelser i en setting som virker å være i skissefasen.
Festivalpublikummet på Slottsfjell blir servert noe som først minner om Netflix-serien «Papirhuset». De tre instrumentalistene trer først ut med maske og røykbomber, så trer vokalist Ingrid Håvik inn med en rød buksedress, og vokalen på «Under the same sky».
Det glir over i «I Just Moved Here», «Since Last Wednesday» og tittellåten «Mother».
Settet på en time fylles med oransje og svart røyk, og pyro. Til og med noen nødblusser, en nødvendighet for å holde på konsentrasjonen til et forfrisket festivalpublikum.
Den tyngden og alvoret Highasakite ofte lener seg inn i, sliter med å nå gjennom til publikum. Det er de eldre og gjenkjennelige låtene som blir nødvendige for å få den fulle oppmerksomheten.
«My Mind Is A Bad Neighbourhood» blir et absolutt høydepunkt.
Når Håvik trer ut og synthen og trommene i både organisk og elektrisk-utgave bygger opp låten lagvis, oser det ren begeistring og engasjement fra scenen.
Kult, men ikke akkurat nå
I et så uengasjert publikum blir øyeblikkene med forsøk på kontakt mellom scenen og bakken sårt åpenbare. Refrenget på «Someone Who’ll Get It» holdes tilbake, og en stripe foran gir et forsøk på allsang før Håvik like godt tar det selv.
«Autopsy», en låt som i studioversjonen løper i nesten ti minutt, lener seg igjen på pyro for å holde momentum. Spilletiden er kuttet ned, men trance-instrumentalen er fet som et enkeltstående innslag.
Likevel, slik som albumet den kommer fra, blir det en av mange sprikende impulser.
Min første iMovie
Konseptet står igjen som skralt. Det er først på «God Don’t Leave Me», når fyrverkeri og nødbluss sendes ut fire ganger, at røyk og flammene føles like stort som det Highasakite nok ønsker det skal oppleves.
«Mother» og hitten «Golden Ticket» er andre låter med en dybde som føles i hvert trommeslag og tvist i vokalen. Mens øyeblikk med piano i sorthvitt, boksete lyd satt til balladen «Keep It Alive», drunker helt i publikum.
En filmsnutt der Håvik er stilt opp mot en skremmende lik seg selv, stiller seg i rekken av grafikk som minner om noens første møte med iMovie. Ikke fordi det er dårlig, men fordi det aldri tar et valg om å være fortellende – kun som en slags pyntet oppsats uten egenart.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
