For to år siden fortalte Skaar til magasinet Stoff at håpet for artistkarrieren, var at den skulle føre henne til Øya. Midt i en pandemi var det drømmen.
Siden den gang har hun varmet opp for Sigrid i London og Tori Amos under hele hennes Europa- og UK-turné i mars og april. Og så hadde hun også sin første headlinerturne i vår.
Det er dermed en langt mer erfaren Skaar som står på scenen når drømmen går i oppfyllelse på Øyas scene Vindfruen.
I Tøyenparken var det energi fra første stund.
Låten «Quiet» åpnet showet på drøye tre kvarter, med en glidende overgang inn i «Wicked rhythm».
Skaar er utvilsomt til stede med brede bein, en målrettet finger og en fenomenal vokal. Med uanstrengt prat er kontakten med både publikum og band der fra første stund.
Spøk og/eller alvor
Artisten fra Stord ble nominert til to spellemannspriser for debut EP-en «The Other Side Of Waiting».
Der finner man blant annet landeplagen «Higher Ground», en låt som får hele publikummet inn i et imponerende lyst toneleie på allsang.
I år slapp hun sin første fullengder, «Mad Woman Pt. 1». Utgangspunktet er et oppgjør med kjønnsbestemte merkelapper, og har gjentatte ganger blitt solgt inn som et «sint» album.
Blant trillende, velprodusert pop får vi gullkorn, som «Obscene».
Det er låten der Skaar hverken er redd for den travle produksjonen eller ordene sine. I teksten går hun fra indirekte metaforer til angripende utsagn når hun åpner opp om et overgrep.
Denne ettermiddagen på Øya åpner ikke Skaar opp for det alvoret som ligger i kriker og kroker av utgivelsen.
Hun låser seg til ideen om konsertens tid og sted, selv om sorgen bak synthen ikke avhenger av solnedgang og mørke rom. Det har artister som Robyn bevist for lengst.
Når de alvorstunge låtene «As far as we go», «Obscene» og «DNA» kommer som perler på en snor, må de snakke for seg selv.
Gåsehud
Den gåsehudfremkallende vokalen til Skaar sier mye, men å gå fra spøk til spøk med publikum blir det samme som å ikke gi kred til egen dybde.
Fenomenet Skaar har vært et saktebrennende et.
Det har gitt liv til en diskografi med stort spenn. På Vindfruen-scenen går hun fra dirrende bass og synth-soloer som fremprovoserer stygge fjes, til kun henne og gitaren.
Øret og evnen for gode poplåter oser av henne, med låter som «Turn of the tide», «Something like this» og selvfølgelig «Wicked Rhythm» og «Higher ground».
Det akustiske innslaget «What are you scared of» bruker de enkleste verktøyene i låtskriverkassen for å blottlegge sjelen. Men selv om det er enkelt, er det vanskelig å ikke føle seg urolig når Skaar synger om dører som slår.
Nye låter, gamle livsløgner
Med det i tankene hviler det en ironi i stordingens nyeste utgivelse, «Imposter syndrome». Låten nikker tilbake til singer/songwriter-sjangeren som albumet «Mad Woman Pt. 1» var et avbrekk fra.
Den forteller en historie om å ikke føle at man hører til der man er – livsløgnen altså.
Konserten tar et godt stup i dybden Skaar har av låter og det byr på en set-liste med en hel del sinnsstemninger.
Til tross for en upåklagelig åpenhet og tilstedeværelse, skyr Skaar vekk fra å virkelig konfrontere noe annet enn det gode humøret.
Frynse- og frysningbonanza blir det uansett. Innblikket der imot, forblir grunt.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
