Forrige gang Kvelertak skulle gi ut musikk, snakket alle om hvorvidt den nye vokalisten Ivar Nikolaisen kom til å bære eller senke «et av verdens beste liveband.»
Nikolaisen bestod debuten med glans, og i sommer briljerte gruppa på Ekebergsletta som de første norske headlinerne av Tons of Rock noensinne.
Så denne gangen stormer det ikke rundt rockerne på samme måte, og Kvelertak har heller funnet seg til rette i en svært trygg posisjon i norsk rock. Da er det en glede at de bruker denne tryggheten til å leke seg på femtealbumet «Endling.»
Særegent «kvelertaksk»
Ikke at det først og fremst drives med sprell i løpet av den snaue timen. Kvelertaks distinkte kombinasjon av knallhard rock og klassiske riff består, komplett med nok av soloer og trommefills.
Og uansett hvor mange instrumenter de legger oppå hverandre, får alt nok plass i det store lydbildet.
Punken, som fikk en tydeligere plass i musikken med introduksjonen av Nikolaisens vokal, består også.
Aggresjonen som gradvis våkner til live gjennom førstelåta «Krøterveg te Helvete» er fremoverlent og kaotisk, selv om musikken bak ham er både stødig og sirlig komponert.
Fortsatt for kjernen
Balansen mellom tung intensitet og lettere partier geleider øret gjennom hele plata.
Men, ikke bare veksler de lettere bruddene mellom saktere, melodiske sangpartier og bekmørke mellomspill, de kommer også i ganske så ujevne intervaller.
Det er ikke for å gjøre seg mer tilgjengelige at de roer det ned.
Kjernepublikumet, som de i sommer beviste at er mannsterke nok i seg selv, får derimot mye av det kjente og kjære på denne plata.
Et høydepunktene, «Likvoke», sitter som et skudd, og ikke bare fordi den smeller mot deg. Den kombinerer bandets eraer på beste vis. Her forenes riff og rå melodier med en punkvokal som lirer av seg dypt morbid lyrikk.
Fra farlige til slitne
Når denne låta følges opp av «Motsols», høres den desto bedre ut.
Men da som et motstykke til et band som plutselig skal rydde i kjærlighetsproblemene sine, og går fra å høres ut som de er tøffe og farlige til å virke ganske slitne og kjipe.
Ikke at energien ikke er der, både på «Motsols» og den like selvmedlidende «Døgenikterens kvad.» Men innslaget av Jokke-lignende livsrefleksjoner skaper et uheldig brudd i et album som ellers beveger seg i tematiske landskap som bandet sanker så mye ros for å traversere.
Uhøytidelig
Senere på albumet kommer også norsk 80- og 90-tall til syne i referansene, men da på heldigere måter.
«Skoggangr» er særlig stavangersk, i en sånn grad at den tidvis kan minne om en fotballsang. Heldigvis uten at det blir for harry, det oppleves heller utforskende lekent.
Og det er nettopp denne frislippenheten, det at Kvelertak tillater seg slike variasjoner, som virkelig løfter «Endling.» Når fundamentet i musikken ikke bare står så fjellstøtt som det gjør, men også har gjort det i så lang tid, da løser det nødvendig opp at bandet ikke tar alt de gjør så blodseriøst.
På nest siste låt, «Svart september», starter de rolig med akustisk gitar, før det plutselig dundrer til med intens vreng. Det snaue halvminuttet med klimpring er ikke noe spesielt finjustert, og det er kontrasten som gjør det verdt det. Det er rett og slett ren teasing.
Slutten?
Om tittelen «Endling» betyr at Kvelertak er på vei til å takke for seg, prøvde NRK-journalist Maren Kvamme Hagen å finne svar på da hun fulgte bandet tidligere i år. Svaret var noe i gata «mest sannsynlig ikke.»
Og godt er det. Kvelertak mestrer virkelig å utnytte det fundamentet de har bygget seg. Det kan, og burde, de holde på med en stund til.
Kvelertaks femte album «Endling» utgis fredag 8. september.
SE OGSÅ:
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
