nrk.no
Ed Sheeran - «=»

Kolossalt uinspirerende

Ed Sheerans nye plate er aldri dårlig håndverk, men mislykkes totalt i å bringe noe nytt til popsjangeren.

Superstjernen Edward Sheeran, kjent under det umystiske artistnavnet «Ed Sheeran», er klar med sitt fjerde studioalbum.

Som de tre foregående albumene har også dette blitt oppkalt etter et symbol fra matematikkens elleville verden, og denne gangen er det «=» som står for tur.

Selvfølgeligheter

Sheeran har betydd mye for den moderne popen, og er blant tidenes mestselgende artister. Han ble kåret til 2010-tallets «artist of the decade» av Official Charts Company, så det er ingen tvil om at han gjør noe riktig.

Personlig har jeg derimot aldri satt Sheeran spesielt høyt som singer-songwriter, og med fare for å erte på meg hans enorme fanskare:

«=» er aldri en direkte elendig plate, men kolossalt uinspirerende og klisjéfylt fra start til slutt.

Dette er en plate som består av 14 helt innlysende pop-påfunn, som varierer mellom å være akseptabel bakgrunnsmusikk i en bredt favnende reklamefilm og å være tilpasset barn i fire-femårsalderen.

Denne plata utfordrer aldri lytterens oppfatning av popmusikk, og er stappet med tekster som nesten utelukkende er fulle av floskler og søtladne selvfølgeligheter.

Personlig plate

I følge Sheeran selv er  «=» hans «mest personlige plate hittil», en setning som i seg selv er så velbrukt at man ikke trenger å være hverken Ole, Dole eller Doffen for å fullføre den prematurt.

At plata er personlig, betyr denne gangen at den i stor grad handler om Sheerans private opp- og nedturer. Oppturene er enklest å få øye på: De er av den typen svært mange mennesker kan relatere seg til, nemlig fødsel og ekteskap.

Fikk du med deg denne? «StudioP3» møter Ed Sheeran

Problemet er bare at de beskrives på den aller mest åpenbare og utslitte måten. Denne tekstlinja fra serenaden «First Times» er et godt eksempel:  «The greatest thing that I have achieved / are four little words / down on one knee».

Kall meg gjerne en iskald kyniker, men kjærlighet mellom to mennesker kan da formidles mye mer interessant enn dette.

Velbrukte formler

Det er egentlig gjennomgangsmelodien for hele plata: Ufarlig gladpop som skildrer en lykkelig kjærlighetshistorie, stappfull av utbrukte formuleringer som «When you and I collide, it brings me life», og «I’ll never leave your life».

Det hadde kanskje til nøds funka dersom det musikalske var av en interessant eller utforskende karakter.

HAR HOLDT PÅ I NOEN ÅR: Ed Sheeran hadde stor innvirkning på 2010-tallet. Her fotografert på Hovefestivalen i 2012. Foto: Tom Øverlie, NRK P3

Sheeran lener seg derimot på velutviklede formler som har rulla og gått på Radio Norge de siste 15 årene.

Hovedsingelen «Bad Habits» er en Eurovision-aktig og lettdrikkelig synthpop-sak, mens «Overpass Graffiti» er en The Weeknd-pastisj som bringer lite nytt til bords.

I «2step» møter vi rapperen Ed Sheeran, som forsøker seg på enkle boyband-melodier fra sent 90-tall.

Aldri dårlig håndverk

Når man hører denne plata er det omtrent som å høre popmusikk slik det står definert i leksikon. Derfor er det jo vanskelig for meg å hevde at dette er elendig.

Det er aldri dårlig håndverk, men omtrent så anonymt og uinspirerende man får det.

Samtidig er det viktig å anerkjenne at dette er laget for å treffe så mange som overhodet mulig. Om man ikke er ute etter de store følelsene eller utfordringene når man inntar musikk er derfor dette en plate som treffer blink.

Tilfredsstiller fansen

«=» er med andre ord en plate som garantert tilfredsstiller Ed Sheeran-fansen, men som neppe vil frelse nysgjerrige popinteresserte.

Det lages heldigvis langt mer interessant popmusikk enn dette, også i det segmentet som skal treffe bredt, men Ed Sheeran bryr seg nok ikke nevneverdig.

Så lenge myntene klirrer i kassa er det antagelig nok. Dessverre.

LES FLEIRE OMTALAR: