Da jeg så Musti (21) på Øyafestivalen i sommer ble jeg målløs av den nesegruse beundringen fra fansen i teltet. Jeg visste at rapperen var viktig for Musikk-Norge, men jeg visste ikke hvor viktig hun var for hjemmet sitt, Tøyen.
En mistanke hadde jeg vel: Musti er kjent for å løfte frem et område i Oslo som ikke alltid får solskinnsoverskrifter i mediene. Men blant mange Oslofolk har det en sterk posisjon som mangfoldig, levende og unik.
Fremsnakkingen fortsetter hun med på sitt nyeste album, «Ugbad».
Prisdryss
Tittelen deles av artisten, hvis fulle navn er Ugbad Mustafa Yusuf Noor. Klisjeen «kometkarriere» er sjeldent så beskrivende som når man snakker om Musti.
Spellemannpriser, Oslo bys kunstnerpris, årets nykommer under P3 Gull i 2020. Utmerkelser har det vært mange av på rekordkort tid.
Akkurat det gjenspeiles også i åpningslåta «Ugbad, fyfaen». Her beskrives Mustis rags-to-riches-historie, fra undervurdert og misforstått barneskoleelev til genierklært musiker.
Mustis hevn
Når man hører «Ugbad, fyfaen» er det er ikke helt på jordet å trekke en parallell til Notorious B.I.G og låta «Juicy», der legenden dedikerer verket til «all the teachers that told me I’d never amount to nothing».
Folka som en gang kastet henne ut av skolen og kalte henne en gal rabagast kan nå bare bøye seg i støvet og si «Ugbad, fy faen».
Den beintøffe og skrikende beaten ligger under en kollasj av mediehyllest, Lindmo-intervjuer og støtte fra selveste Gro Harlem Brundtland.
«Ugbad fyfaen» er en hissig og presis langfinger til alle som overså Mustis talent.
En hyllest til Tøyens innbyggere
Etter at hovedpersonen selv har presentert seg med et knallhardt håndtrykk går veien videre til «Roser». Her beskrives oppveksten på Tøyen med sårbarhet og verdighet.
«Roser vokser også der jeg er fra. Ingen vanner dem, de bryter gjennom asfalt».
Det skåles for dem som ikke lenger er her, for dem som ber for noe bedre, for dem som jobber hardt døgnet rundt, hver bidige dag. Musti åpner armene og inviterer dem inn i fellesskapet: Jeg er dem, de er meg.
Her vises nok en gang den sterke tekstforfatteren som bor i 21-åringen.
Tekstene er skrevet med en presisjon og kløkt som oppildner til kamp, men som samtidig glir deilig over den sparsommelige beaten med en melodi som fester seg som en flått på en guttunge i høyt gress.
Høstskummelt Oslo
Mustis urbane tilhørighet kommer også smakfullt til stede. Den nærmest postapokalyptiske sounden portretterer Oslo som en skitten asfaltjungel der funklende gatelys glimrer gjennom et regnvått trikkevindu.
T-banen har også bidratt med et sample under åpningen av den korte, men Kavinsky-aktige «Rajo». Et synthspor som stadig blir sterkere gir en følelse av at Oslo ikke hadde gjort seg bort i Drive fra 2011.
Noen album kler sommeren, «Ugbad» kler høsten. Det mollstemte stemningsleiet passer perfekt til Mustis introspektive tekster. På «Kniven i hjertet» får vi et dypt innblikk i Mustis indre sjeleliv. Utenfor scenen kan psykisk sykdom overta kontrollen, og å fortelle om det til folk som ikke selv har erfaring med lignende lidelser kan være en utfordring.
«Om jeg sier til noen jeg er lei meg, de sier det blir bra igjen. Men hvordan kan de vite det om de ikke har kjent på det selv?»
En rapper som behersker selvrefleksjon fremfor å snakke om vennegjengen, drugs eller våpen er et kjærkomment tilskudd til den norske rapfamilien.
Vi vil ha mer
«Ugbad» er ikke et epos. Plata består av kun syv låter, hvorav bare et fåtall er over tre minutter lange. Sånt sett kan det vel beskrives som en bitte litt lang EP, og det er nok det eneste som mangler her.
Musti har så mye fornuftig og interessant å si at man godt hadde tålt dobbelt så mye av dette. Samtidig sier hun i presseskrivet at hun ikke på langt nær er tom for historier, så her gjelder det å sperre opp ørene og følge godt med fremover – Musti er et av norsk raps største fremtidshåp.
LES FLERE MUSIKKANMELDELSER:
