PÅ MAX: De siste 10-15 årene har Hollywood latt de to superheltgigantene Marvel og DC gro sine filmatiske univers til to overfylte klaser av filmer og serier som henger sammen på stadig mer intrikat vis.
Serien «The Franchise» setter tennene i innspillingen av en sånn type franchise-superheltfilm, og henger ut både studiopolitikk, kunstneriske ambisjoner, sinte fans, superegoisme og supersmålighet i en arbeidsplasskomedie full av satire og fjas.
Forventningene er høye når «Veep»-skaper Armando Iannucci er produsent, «Succession»-manusforfatter Jon Brown er serieskaper og James Bond-regissør Sam Mendes har regi på pilotepisoden. «The Franchise» innfrir også som en smart komedie full av teite situasjoner, festlige kriseeskaleringer og treffsikre metaskråblikk på bransjen.
Men serien mangler de kvasse kantene og den opprørsviljen som kunne løftet dette til et mer slagkraftig oppgjør med Hollywoods franchise-sjuke. Dette oppleves som lite mer enn en humreverdig «roast» av superheltindustrien – fornøyelig, men harmløs.
Kampen bak kamera
Vi følger innspillingen av superheltactionkomedien «Tecto: Eye of the Storm», og konfliktene og problemene koker på sett.
Den europeiske regissøren (Daniel Brühl) vil ha plass til kunstferdige dramascener. Studioet vil ha produktplassering av kinesisk landbruksutstyr. Actionstjernen (Billy Magnussen) er full av komplekser rundt sine superkrefter. Studioet vil ha endringer for å tilfredsstille misfornøyde publikumsgrupper. Stjerneveteranen (Richard E. Grant) er en frittalende PR-katastrofe. Studioet vil ha en mer medgjørlig produsent. Og midt i kaoset prøver den assisterende regissøren Daniel (Himesh Patel) å holde alle fornøyde nok til at kameraet går, og filmen ikke kuttes.
I tillegg til alle problemene på innspillingen, er dette en franchisefilm med massevis av kontinuitetsforbindelser med det øvrige superheltuniverset, og storfilmen «Centurios 2» som spilles inn i nabostudioet. Den forbindelsen gjør at det stadig vekk kommer endringer på manus, i rekvisitter og i skuespillere – sånn for å virkelig sette kunstneriske og kommersielle hensyn i full krig med hverandre.
Ingen kur mot superheltutmattelse
Latter er en god medisin, men selv om jeg humrer godt underveis, klarer ikke «The Franchise» å kurere superheltutmattelsen den parodierer.
I et overbefolket superheltlandskap, hvor så varierte komedier som «Deadpool», «The Boys», «She-Hulk: Attorney at Law» og «Peacemaker» allerede har servert trailerlass av varierte vitser på superheltindustriens egen bekostning, så oppleves «The Franchise» som mer av vi allerede har sett. Mer superheltorientert underholdning.
Riktignok kledd opp i full metadrakt og med kanonen full av bransjespesifikke kuler, men uten de satiriske superkreftene som skal til for å virkelig smelle med brodd inn i den vekstglade forretningslogikken som tynger og vanner ut superheltfranchisene.
Halvtimesepisodene svinger likevel som humørfylt arbeidsplasskomedie fra filmsettet. Her er det gjenkjennelige sjefsfrustrasjoner, kleine forsnakkelser og tullete dataproblemer. Rollegalleriet serverer vittig kjemi, festlige fornærmelser og litt romantikk. Og digger du bransjebaserte humorserier som «Veep», «30 Rock», «Hacks» og «Mythic Quest», så er dette severdig og morsomt sofaselskap.
«The Franchise» hadde premiere på Max 7. oktober med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
