Storkene er friksjonsfri animasjonshumor som glir litt for lett forbi på lerretet.
Historien er tam og allergisk mot alle vanskelige spørsmål den snubler innom i sin tematikk. Den pøser på med søthet og lettbent eventyraction i et forrykende tempo, men klarer ikke å gripe meg i hverken hjertet eller magen.
Men det finnes noen herlige lyspunkt underveis. På sitt beste leverer regissørene Nicholas Stoller og Doug Sweetland flere innovative og helsprø animasjonsablegøyer som virkelig åpner latterdøren min.
En særdeles samarbeidsvillig ulveflokk er blant bekjentskapene som kommer til å huskes godt.
ANMELDELSE: Peter og Dragen – Mildt og mykt eventyr fra Disney
Leverer ikke
Filmens premiss spiller på ideen om at babyer kommer med storken. Storkene har en gigantisk babymaskin som lager små mennesker som fraktes med nebb ut til ventende foreldre.
Men for 18 år siden ble det slutt på babyleveringen. En stork ble så glad i ungen den skulle levere, at den nektet å gi henne fra seg. En skandale som gjorde at foretningssmarte fuglehjerner fant ut at det var mye mer driftssikkert å starte et rent fraktselskap for vanlige varer, i stedet for barn.
Denne suksessbedriften kan vår hovedperson Junior (Andy Samberg/Christian Fredrik Mikkelsen) bli sjef for. Han må bare unngå skandaler fram til mandag. Og da passer det jo veldig dårlig at et uhell i gamlefabrikken gjør at Junior plutselig har en ny baby å levere.
ANMELDELSE: The Girl with All the Gifts – kult zombiedrama
Ideen bak Storkene er sånn halvgod. Det kunne vært morsomt å lage komedie tuftet på den ganske så sensurerte tanken om at babyene kommer med storken. Men da måtte historien ha vært dedikert til den ideen.
I denne verden er det nemlig ingen konsekvenser av at storkene slutter å lage babyer. Mennesker kan jo lage babyer selv, og det virker ikke som det er noen som savner eller egentlig trenger de fugleskapte babyene noe særlig.
Dette halveise premisset blir et problem for filmen da ingenting egentlig settes på spill, og hele filmens emosjonelle potensial med barnløshet, savn og familielykke får aldri vokst seg inn i våre hjerter.
Her presenteres det lettfordøyelige budskap dynket i familievennlige poeng om å bruke tid på barna før de forsvinner, hvor utrolig nusselige babyer er og hvor viktig det er å ha venner og familie rundt seg. Helt greit, men ganske slitt og veldig harmløst.
ANMELDELSE: Don’t Breathe – Brutal film som ikke slipper taket
Kvalmende opptatt av søthet
Storkene bruker mye av sin energi på å være søt. Det lasses på med bilder av de bedårende øynene til både dyr og babyer som prøver å stirre publikum ned i lettrørttåka.
Selv om dette gjøres med en viss selvbevisst distanse, både i replikker og med gladvold, så blir det ikke mer enn billige triks når filmen mangler den sårheten som kunne gjort disse motivene virkningsfulle.
Det er noe strebersk over dette oppmerksomhetsbehovet, og hvis det er noe jeg absolutt ikke synes er søtt, så er det glatte og påkostede filmproduksjoner som prøver for hardt.
ANMELDELSE: The Magnificent Seven – Denne westernfilmen sparer ikke på kruttet
Selv om Storkene ligger mange hakk bak de beste filmene innenfor sjangeren «hjertevarm eventyranimasjon», har filmen nok kvaliteter i komikk og visuell kreativitet til å være en helt grei underholdningsopplevelse for dem som digger denne typen familiefilmer.
Den norske dubbingen fungerer bra. Timingen og tonen mellom hovedrollene Christian Fredrik Mikkelsen (Junior) og Silje Hagrim Dahl (Tulla) sitter godt, og det er ingen vitser som blir sittende fast i overgangen fra engelsk til norsk.
Komiker Vidar Magnussen skal også få en real porsjon ros for å gi særegen smak av både dialekt og «gjenkjennelig type» i sin tolkning av den sosialt masete Tobben – her blir jeg ikke overrasket om dubbingen faktisk overgår originalen.
Anmeldelsen er basert på 3D-versjonen med norske stemmer.
