Ord blir fattige når oppgaven er å beskrive hvordan spillskaperne i Bungie designer, konstruerer og presenterer Destiny 2 sine mest grandiose øyeblikk.

I en av fortellingens avsluttende akter, i en enorm romstasjon over den tidligere planeten Merkur, med panoramautsikt til solens flammende overflate, ett verdensødeleggende våpens skal ødelegges, med en bombastisk romtyrann som erklærer sin guddommelighet, måtte jeg stoppe opp og betrakte det episke lerretet som blir malt foran meg.

Med den samme musikalske sansen som var å finne i Destiny (2014), bruker Bungie slike øyeblikk for å lokke deg inn i sin verden.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Destiny 2 er et skytespill som låner fra mange andre sjangre – spesielt nettbaserte rollespill som World of Warcraft. Semiåpne områder på fire verdener er knyttet sammen av en lang rekke mulige oppdrag. Fra de små (og mange) «fetch quests» – eller henteoppdrag på godt norsk – til nedkjemping av kraftige fiender som krever lagarbeid fra flere spillere

Du er en vokter – en «Guardian» – som skal vokte solsystemet mot slemme romvesener fra det ytre rom. Menneskehetens siste håp har samlet seg i «den siste byen» for en endelig kamp.

Red Legion ledet av ondskapens keiser Dominus Ghaul er fast bestemt på å tappe de mystiske kreftene til «the Traveler». En gigantisk kule, som da den dukket opp for århundrer siden, viste menneskene veien til en opplyst fremtid og drev oss inn i en ny gullalder.

En av gavene fra kulen var at utvalgte voktere kunne vekkes til live etter døden. Kjekt for oss som spiller en vokter, men Ghauls angrep på kulen har gjort alle til vanlige dødelige. Kampen mot Ghaul er også en kamp for å gjenvinne de overmenneskelige egenskapene som lå til grunn for det første Destiny-spillet.

Dette er en kjapp og grei forklaring på hvorfor alle spillere må starte på nytt – selv dem som hadde samlet det beste utstyret og alle egenskapene i forrige spill.

Tar vare på gamle og nye spillere

Som et anerkjennende nikk til dedikerte Destiny-spillere oppsummeres opplevelsene deres i en vakker og tegnet sekvens. Detaljer i fortellingen justeres også etter om du har spilt Destiny tidligere. Dette er små og nærmest umerkelige grep, som likevel gir alle spillere en tilpasset og personalisert opplevelse. Et godt grep fra Bungie.

Utviklingsarbeidet med det første spillet i serien var lang og brokete – og godt dokumentert i den nye boken Blood, Sweat and Pixels (ekstern lenke). Det spillet som til slutt kom ut i 2014 var svært annerledes enn de første konseptene og ideene til spillstudioet som jaktet på sin neste suksess etter Halo-serien.

Planene for hvordan de skulle oppdatere Destiny, og støtte spillet gjennom flere år på samme måte som andre MMO-spill, var ambisiøse, men det viste seg å ikke være en modell som fungerte for utgiveren som satt på pengesekken. Lenge planlagte oppdateringer og historier ble satt på vent, og etter en stund viste det seg at en mer tradisjonell oppfølger var på vei.

Destiny 2 bringer med seg mange gledelige endringer som gjør livet enklere for spillere som er kjent med forgjengeren, og som irriterte seg over ting som gjorde ting unødvendig komplisert. Elementer som i forrige spill krevde at man oppsøkte tredjeparts nettsider eller applikasjoner, er nå informasjon som i større grad er tilgjengelig i spillet.

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

Muligheten til å kunne se hvor de neste fellesutfordringer dukker opp, samt muligheten til å plukke opp og levere oppgaver på hver enkelt planet gir en større flyt i spillopplevelsen enn i Destiny, hvor mye tid ble brukt «in orbit» mellom oppdrag.

Destiny 2 har strømlinjeformet mange av problemene forgjengeren hadde, men ikke uten å tilføre nye. Nå kan du ikke lenger velge hva slags modus man ønsker i Crucible (spiller-mot-spiller). At alle mulige spillmoduser nå er i samme spilleliste som tilfeldig velger hva du skal gjøre i neste kamp virker som en merkelig avgjørelse. Dette er det motsatte av hva andre populære nettbaserte skytespill, som for eksempel Overwatch, gjør.

Strømlinjeformet og mindre frustrerende

I Destiny 2 er likhetstrekkene med forgjengeren kraftige. Ja, det er gjort en lang rekke forbedringer som gjør spillopplevelsen mer strømlinjeformet og mindre frustrerende, men alt dette er ting som uten større problemer kunne blitt lagt til i originalen.

Det er en anmelderklisje å vurdere en oppfølger på hvor mye som er endret i fra originalen, men i dette tilfellet er det nødvendig. Destiny 2 kunne like gjerne hett Destiny-en-kåmma-fem. Den opprinnelige planen med å oppdatere originalspillet ville nok vært best tross alt.

Selve enkeltspillerhistorien er ikke veldig lang. Veien til høyeste nivå er heller ikke en spesielt bratt bakke. Og fiendene du møter er variasjoner over noen få arketyper. På mange måter er det en lang innføring til spillets egentlige kjerne: En stadig jakt på det beste utstyret.

Destiny 2. (Foto: Activision)
Fiendene i «Destiny 2» er de samme som i forgjengeren. Mangel på variasjon er en kilde til frustrasjon. (Foto: Activision)

Det er også her at Destiny 2 sine største inspirasjonskilder gjør seg tydelige; den samme utstyrsjakten som i Diablo-spillene og behovet for å samarbeide for å overvinne/løse de store utfordringene som i MMO-spill. For noen kan dette være for tynt og for lite til å engasjere over tid. For andre er nettopp denne jakten på akkurat det ene våpenet det som driver motivasjonen til å gjenta de samme oppdragene igjen og igjen og igjen.

De dedikerte spillerne som henger med til denne endelige fasen i Destiny 2 skaper også et ekstremt engasjert fellesskap. Klaner og andre sosiale funksjoner legger til rette for at dette fellesskapet skal kommunisere og eksistere i større grad inne i spillet – i motsetning til de omfattende tredjepartstjenestene som ble til for å supplere det første spillet.

Dette er et godt spill. Men oppleves mer som en knallgod utvidelse enn en oppfølger. At fiendene stort sett ser ut og oppfører seg på samme måte som i det første spillet er skuffende, men omgivelsene og historien byr på nok visuelt godteri til at jeg tilgir Bungie.

Destiny 2 er et solid skytespill som byr på dramatisk romopera og timevis med jakt på det beste utstyret. Høres det fristende ut for deg er det ingen grunn til å vente.

Om SPILLET

Destiny 2

  • Magnus

    «Red Legion ledet av ondskapens keiser Dominus Ghaul»

    Forr å pirke litt så er ikke Ghaul keiser, og er vel på mange måter en rebelsk Darth Vader.

    Syntes spillet er veldig artig, og føler selv at jaget etter bedre utstyr er lavere i 2eren enn i 1eren. Tror mye skyldes at det er mer å ta seg til som føles mye mindre grindy i 2eren.
    De er også mye mer gavemilde mtp bra utstyr, at jeg ikke opplever det som driven lengre. Dette er jo min personlige oppfatning.

    De som skuffet meg var at det er mye «the same» få nye fiender, de samme fraksjonene som i eneren (jeg er dritt lei Fallen…)

    Det jeg håper spill serien klarer å få til i fremtiden er å gi oss mer innblikk i de forskjellige fraksjonene utover «Disse er onde». Vex og Cabal har jo begge interessante bakgrunner som bare hintes til.

    PS: Hva skjedde med hun Exo dama som var «guide» i aller første destiny… hun så det ut som de hadde planer for… og så bare forsvant hun….

  • Trond Sinfour Borgersen

    Interessant det du skriver i Crucible, men det konseptet er nok lånt en del av WOW. I hvertfall når det gjaldt rating i battlegrounds der. Alle kampene i rating var random og man kunne ikke velge hvilken type arena man måtte kjempe i (snakker om battlegrounds og ikke arena). Men uansett, jeg trives så langt i Destiny 2 som jeg gjorde i Destiny. Spillet er laget med tanke på at du skal spille en god stund og oppgradere utstyret til raids og nightfall og kanskje rated crucible (håper på det sistnevnte). Jeg er da en person som ikke stresser med å levle opp, og det kan ha sine fordeler og ulemper. Det jeg håper skjer med Destiny 2 er at expansions kommer hyppigere og ikke er kostbare.

  • Mattis Finstad Hansen

    Har spilt en god del nå og det er så mye å gjøre! Spiller solo og har ikke hatt noe problemer med å kose meg masse. Skal sjekke ut Strikes og pvp denne uka, men det har ikke vært vits / tid hit til. Spiller som sagt solo, men føler at jeg fortsatt er «sosial» med alle Public events og slikt som skjer så ofte. Dette er noe jeg setter stor pris på! Kommer til å spille mye Strikes fremover, og jeg håper det blir en god opplevelse; men hit til har D2 vært helt strålende.

    En veldig god historie denne gangen, Earth og SPESIELT Nessus er helt fantastisk vakre og kule (Titan og Io er også gode plasser, men de to nevnte er personlige favoritter). Jeg elsker grind systemet denne gangen, både drop rate på engrams og ikke minst rep/mark grind. Det er et fantastisk system i mine øyne. Tar du deg tid i et område, raser det inn Legendary og exotics etter endt grind.

    Som sagt; jeg håper Strikes blir en god opplevelse, med mine sosiale begrensninger og angstbilde. Det er det eneste som står i veien for fullkommen opplevelse så langt. Raid og Nightfall er uaktuelt for nå, inni hodet mitt, så det har jeg ingenting å si på enda.

    • Mattis Finstad Hansen

      Update fra en YT kommentar jeg skrev:

      If there was a singleplayer game like Destiny, I would be so happy. Strikes are so hit and miss with people (running competitions more often than not; not shooting things and make it a speed run really bothers me) and I honestly don’t like playing with people at all most of the time because of that, exept for the public events. I love the D2 gameplay, the worlds, quests and public events, but with my social limitations and quite frankly my distaste for other players (so far), I can’t see how I would enjoy it further. I’m at power lvl 271 as of now, and I got a lot of quests yet to do, so I will enjoy them at least. But the lack of progression for total singleplayer players may be the nail in the coffin for me.

  • Molan Gjertland

    må vente, kommer ikke til pc før slutten av oktober 🙁

  • Hugin

    Gåsehud av starten på spillet. Dette er bare konge 🙂

  • Magnus

    Sterk start, men kanskje litt for likt det første. Selv med så mye innhold blir det fortsatt repetitivt litt for tidlig, men bortsett fra det er det et knallspill!