PÅ NETFLIX: Japanske «Godzilla Minus One» er spektakulær monsteraction som klarer å kombinere katastrofefilmens popkorngleder med et vemodig og ektefølt oppgjør med krigens ødeleggende kraft. Det er også en blockbuster som får det til å krible i filmkjærligheten min.
ANMELDELSE: Hit Man – Et åpenbart publikumsfrieri
Som Oscar-vinnende visuell smadrefest er dette en nostalgisk Godzilla-film med deilige retrostemninger, et megakult monster, vittige biroller og god gammel eventyrspenning.
Det er også nok god historiefortelling, medmenneskelighet og emosjonell dybde under de kolossale actionoverflatene til at «Godzilla Minus One» smeller som monsterbra antikrigsfilm.
Med 2. verdenskrig som bakteppe, og en traumatisert kamikazepilot i hovedrollen, er dette en film som både fanger det sorgfulle sinnet til dem som overlever, og som retter skyts rett mot japanske myndigheters behandling av sine soldater.
Krigsveteraner i monsterkamp
Kamikazepiloten Kōichi Shikishima (Ryunosuke Kamiki) overlever så vidt 2. verdenskrig, men den indre krigen er ikke over da han vender hjem til et sønderbombet Tokyo i 1945.
Han finner etter hvert en viss fred som minerydder til sjøs, men det er ikke bare gamle våpen fra krigen som truer utenfor Japans kyst. En radioaktivt gigant som øyboerne kaller Godzilla har lagt Tokyo til sitt territorium, og da er det noe rufsete laget av mineryddere første forsvarslinje.
Måten Godzilla ser ut og beveger seg gir gode assosiasjoner til gamle monsterfilmer og til Steven Spielbergs mesterlige «Jurassic Park» (1993).
Selve tittelfiguren har fått et herlig barskt utseende som kler den ruvende alfapersonligheten. Og det ser både vidunderlig, lekent og farlig ut på lerretet med ødeleggelser som spenner fra slapstick på taket av raserte bygninger til massive eksplosjoner med dommedagshorisonter.
ANMELDELSE: Bad Boys: Ride or Die – Morsomt tøys og tull
Sistnevnte sender naturligvis tankene til atomkatastrofene Japan opplevde under 2. verdenskrig. Og båndene til virkeligheten forsterkes av dramaet på bakken, til sjøs og i luften.
Ved å blande ødeleggelsene det radioaktive monsteret påfører Tokyo med krigens faktiske ødeleggelser, og ved å la et knippe desillusjonerte krigsveteraner få ta opp kampen mot Godzilla på sin egen måte, så får filmen en drivende kraft i sitt underliggende krigsoppgjør.
Står deilig bredbent på egne ben
Dette er den 37. filmen i Godzilla-rekken, og den dundrer inn i popkulturen omtrent samtidig som Godzilla-serien «Monarch: Legacy of Monsters» og kinofilmen «Godzilla x Kong: The New Empire».
ANMELDELSE: Furiosa: A Mad Max Saga – Vanvittig voldsom
Men der de to andre av årets Godzilla-bidrag tilhører det amerikanske Monsterverse-universet, og henger sammen med flere andre titler som du også helst skulle sett, så er «Godzilla Minus One» deilig fri for behov for forkunnskaper.
Takashi Yamazakis har laget en helaftens spillefilm som står bredbent og fjellstøtt på egne ben.
Til tross for maks utslag på terningskalaen, er ikke dette et perfekt eller fullendt mesterverk. Her er det noen skjønnhetsfeil, og filmen lener seg en del på sjangerrekkverket når det gjelder både plott og rollefigurer.
Men for meg er dette en helt suverent god kombinasjon av dedikert sjangerunderholdning som får lov til å romme det menneskelige dramaet og den tematiske dybden som løfter magekriblende underholdning opp til heidundrende kul filmkunst.
Resultatet er en særegen monsterfilm som glefser like godt som festlig blockbusteraction, stilsikkert spenningseventyr og som krigsdrama med rom til ettertanke.
«Godzilla Minus One» var helt klart best og mest magekriblende da jeg så den på kino (den hadde en svipptur innom det store lerretet i desember), men den gløder jaggu godt på Netflix-skjermen også.
«Godzilla Minus One» er ute på Netflix.
