Da den da 28-årige David Gelb slo gjennom fra intet med 2011-dokumentarhitten Jiro Dreams Of Sushi, var det første gang det brede publikum fikk innsyn i livet, tankene og hverdagene til en av verdens aller beste kokker. 

Det er denne tankegangen Gelb fortsatte på Netflix-originalserien Chef’s Table, der vi nå gjennom tolv episoder har kunnet reise verden rundt og møte dekorerte kjøkkensjefer. Alle med sine sterke ego, varierte bakgrunn og filosofier, akkompagnert av Richard Wagner og Gelbs ekstraordinære øye for å sensualisere signaturretter på svært appetittvekkende måte.

Ved kløktig utvelgelse av hvilken chef man har møtt i hver episode har dette blitt en av de mest vellykkede matprogrammene de siste årene, ved siden av David Changs Mind of a Chef og Anthony Bourdains Parts Unknown

Nøkkelen for seriens suksess ligger i å finne mennesker med gode bakenforliggende historier. Dette er ikke en dokumentarserie bare om matlaging, men vel så mye om personligheter. 

Historiene som fortelles over drøye femti minutter må derfor nødvendigvis være sterke, og de beste episodene fra tidligere sesonger har hatt dramaturgisk sterke poenger. Grant Achatz, Magnus Nilsson, Gaggan Anand, Massimo Bottura og Ana Ros hadde alle rifter i historien som gjorde dem ekstra spennende å følge med på. Slik skapte Gelb øyeblikk av intimitet som også nådde folk som ikke var overvettes interessert hverken i gamle svenske konserveringsteknikker for rødbeter eller den japanske fiskeslakteteknikken ikejime.

ANMELDELSE: Narcos S02 – Intens jakt på et blødende villdyr

Poteter et godt stykke unna norsk kantinestandard. (Foto: Netflix)
Poteter et godt stykke unna norsk kantinestandard. (Foto: Netflix)
Snartur til Frankrike

I tredje sesong av Chef’s Table befinner vi oss utelukkende i Frankrike, som kan føles som en kompensasjon for det faktum at de har styrt unna landet så langt i programseriens historie. Frankrike er ikke bare viktig på grunn av dets status som kulinarisk episentrum, men vel like mye som opphavsland for Michelinstjernene. Og du og du, så mye prat det er om disse stjernene i denne sesongen.

Gjennom fire episoder møter vi fire kjøkkensjefer som er viktige i det moderne franske kjøkken, men de er også de mest overfladiske vi har møtt så langt i serien. 

I større grad enn i de tidligere sesonger er det nå et uhyre fokus på hvilket ry de har hos Guide Michelin, og tidvis glir serien over fra å være dokumentar til rent reklamemateriale for restauranten og ryktet til denne matveilederen. Stedenes status hos konkurrenten S. Pellegrino World’s 50 Best Restaurants nevnes aldri (en rivalisering som gjerne kunne fortjene en egen dokumentar), og hos halvparten av sesongens hovedrolleinnehavere spiller guiden førstefiolin.

Adeline Grattard i aksjon på kjøkkenet. (Foto: Netflix)
Adeline Grattard i aksjon på kjøkkenet. (Foto: Netflix)
Tidlig knefall

Det holder på å tryne fullstendig i første episode, der vi møter Alain Passard. Sekstiåringen er en av landets mest kjente kokker, men i stedet for å fortelle hvorfor, gir de ham heller nesten en time til å skryte av seg selv.

For en interessert er det meget pussig at ingen nevner hans største kulinariske prestasjon – den saltsøte innertieren L’Arpège-egget – men kun viser et kjapt stillbilde av det uten videre forklaring.

ANMELDELSE: Chef – Ekstremt trivelig om mat

Derimot får vi her en umåtelig selvtilfreds type som skryter av at han skjønte noe som ingen andre skjønte da han la om restaurantprofilen fra fransk bistro til helvegetarisk kjøkken. Fallhøyden i historien ligger i hvorvidt han beholder sine tre stjerner i Michelinguiden eller ikke, og dét holder ikke som spenningsmoment for stort flere enn ham og de andre som jobber på L’Arpège.

Personligheten utenfor kjøkkenet behandles meget slepphendt – familieforhold nevnes kun i forbifarten og man tilbys aldri det dypere dykket i psyken som ofte gjør matkunstnere på dette nivået så fascinerende.

Det er lite å si på danderingen når de franske kokker vil forføre Netflix-publikummet. (Foto: Netflix)
Det er lite å si på danderingen når de franske kokker vil forføre Netflix-publikummet. (Foto: Netflix)
Bedre utover

Morsommere blir det når man møter Alex Couillon. Ikke bare en fascinerende, sta type med interessant familie som har valgt å bosette seg på den forblåste øya Noirmoutier, men som også møter kulinarisk motstand fordi etternavnet hans betyr “feiging” på fransk. Både ham, restauranten La Marine og tankene hans fremstilles mye bedre enn i Passards tilfelle, og dette blir en av seriens beste episoder.

Møtet med den kjederøykende Adéline Grattard og hennes fransk-kinesiske dimsum-kjøkken er også sympatisk. Noenlunde severdig er også episoden om Michel Troisgros, en del av arverekken til høyst ærverdige La Maison Troisgros, selv om den også holder på å kokes bort til å kun handle om rangering.

ANMELDELSE: Oppdrag Dory – Mer enn godt nok fra Pixar

Det er et kortfattet møte med Frankrike man møter i denne sesongen. Man kan spørre seg om hvorvidt det var noe vits i å ha en egen sesong tilegnet landet, både fordi den bare er fire episoder lang, og fordi de kokkene vi møter ikke representerer en god nok spennvidde i personlighet, oppførsel eller kulinarisk filosofi.

Man kan spørre seg om hvorfor man ikke tok seg tid til å eksempelvis fortelle historien til kontroversielle Yannick Alleno eller Pierre Gagnaire – eller finne noen flere sterke kvinneskikkelser, hvis reiser i dette tradisjonelt sjåvinistiske miljøet alltid er spennende.

Visuelt er Chef’s Table like vakkert som tidligere. Dramatiske presentasjoner av signaturretter, knekkende egg i sakte film og glinsende skjæring av høyrygg runder av hver episode i en dokumentarserie som fortsatt er relevant, men der denne sesongen er en unnselig parentes.

Om SERIEN

Chef's Table
  • Chef's Table
  • Slippdato: 02.09.2016
  • Sesong: 3
  • Utgiver: Netflix
  • Serieskaper: David Gelb
  • Sjanger: Dokumentar, TV-Serie