Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant er oppfølgeren til Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant, som ble en kjempesuksess i 2013.
Det er småmorsomt og ganske underholdende også denne gangen, bare i litt mindre grad enn sist.
En alderssminket Robert Gustafsson er god i hovedrollen som en slags geriatrisk Forrest Gump på svensk, men det blir litt mye mas og en litt for omstendelig historie som skal fortelles.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
På jakt etter brusoppskrift
I forrige film havnet Allan Karlsson (Robert Gustafsson) på Bali med en god slump penger, som kanskje ikke var hans.
Nå reiser han og kameraten Julius (Iwar Wiklander) tilbake til Europa for å finne en topphemmelig brusoppskrift, som både CIA og russiske Stina (Svetlana Rodina Ljungkvist) er på jakt etter.
Samtidig er broren til en av figurene fra den første filmen på jakt etter Allan for å ta hevn og få pengene tilbake.
Anmeldelse: Min pappa Toni Erdmann er overraskende morsom
Det er flere historietråder i filmen, og ikke alle er like interessante. Kulturkollisjonen mellom verdensvante CIA-agenter og svensk småby-politi mangler humoristisk snert.
Familiedramatikken mellom de vordende foreldrene Benny og Miriam tilfører heller ikke filmen stort. Det er fremdeles Allan og Julius sine opplevelser som virker mest spennende, der de uforvarende ramler ut i flere merkelige situasjoner.
Samspillet mellom Gustafsson og Wiklander virker godt etablert og samkjørt, og gir publikum mye å humre av.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tilbakeblikk på den kalde krigen
Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant har som sin forgjenger flere tilbakeblikk til Allans liv, men mens han forrige gang snublet inn i flere begivenheter, er det ett spesielt fokus i oppfølgeren, nemlig den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen og det anstrengte forholdet mellom landenes respektive presidenter, Leonid Bresjnev og Richard Nixon.
Det er åpenbart brukt store ressurser på å visualisere deres tidsepoke i filmen, og kanskje overdrives antallet scener som et resultat. Men det er i det minste fornøyelig å endelig få den egentlige forklaringen på hvorfor nedrustningsforhandlingene fra 1969 til 1972 fikk forkortelsen SALT.
Anmeldelse: Dyrene i Hakkebakkeskogen har alt – og litt til
Allan Karlsson er helt klart en ganske annerledes filmhelt enn vi er vant til. Aldersminken er kanskje ikke helt overbevisende, men den gjør jobben greit nok til at Gustafsson kan ha det morsomt med en 101-årings kropp.
Filmens sexscene kunne man kanskje ha vært foruten, det blir litt plumpt, men ellers er Hundreogettåringen som stakk fra regningen og forsvant, om ikke helt vellykket, så i alle fall en sympatisk liten komedie som vil være stor.
