Filmfestivalen i Cannes (NRK): De kvinnelige regissørene som så langt har presentert sine filmer i hovedprogrammet har begge imponert. På forhånd fikk festivalen kritikk for den lave andelen kvinnelige regissører i hovedprogrammet.
Nå viser det seg at de to første har levert filmer av god kvalitet, mens den tredje skal i ilden 17. mai. Her er vurderingen av filmene som er vist siden fredag!
Les vurderingen av filmene i første halvdel av årets Cannes-festival her!
Girls of the Sun
Girls of the Sun er franske Eva Hussons andre film, og er et ambisiøst krigsdrama basert på virkelige hendelser i det nordre Kurdistan. Krigsfotografen Mathilde (Emmanuelle Bercot) reiser til frontlinjen mellom kurderne og IS. Hun møter Bahar (Golshifteh Farahani), den tøffe kommandanten for en tropp kvinnelige krigere som tidligere har vært IS-fanger. Nå skal de forsøke å gjenvinne kontrollen over Bahars landsby fra ekstremistene.
Det er et godt laget drama som kanskje spiller litt for kraftig på emosjonelle strenger, med for eksempel smektende strykere, noen dramatiske hendelser som strekker troverdigheten og en handling som frir litt for åpenlyst til publikum.
Imidlertid spiller både Farahani og Bercot svært godt, og Eva Husson makter å skape et miljø og et persongalleri som virker ekte og sannsynlig. Girls of the Sun vinner kanskje ikke Gullpalmen, men man skal ikke se bort fra at den kan få med seg en av de mindre prisene fra årets Cannes-festival.
LES: Joel Kinnaman ønsker seg bort fra action
Happy as Lazzaro
Den andre kvinnelige kandidaten som har hatt gallapremiere er italienske Alice Rohrwacher. Hennes forrige film, Miraklene i Toscana, deltok i Cannes i 2014, og ble vist på norske kinoer samme høst.
Årets Cannes-film, Happy as Lazzaro, foregår på en tobakksgård og handler om den unge, snille gårdsarbeideren Lazzaro. Han inngår et samarbeid med den fantasirike adelsmannen Tancredi om å iscenesette sistnevntes egen kidnapping. Den påfølgende historien inneholder blant annet en tidsreise, men beskrives som en fabel, ikke science fiction.
Denne filmen har ikke artikkelforfatteren sett, fordi begge Cannes-visningene foregikk samtidig med andre arbeidsoppdrag. Erfaring med filmer jeg har gått glipp av på tidligere festivaler tilsier at Happy as Lazzaro automatisk er en stor Gullpalme-kandidat. Det er flere kritikere, både norske og internasjonale, som skryter av Rohrwachers film, som allerede er sikret norsk kinodistribusjon via Arthaus.
LES: Penélope Cruz ble forsøkt lurt til å gjøre nakenscene
Le livre d’image
Regissørlegenden Jean-Luc Godard deltar også i årets hovedprogram i Cannes. Dette er mannen bak klassikere som Til siste åndedrag (1960), En kvinne er en kvinne (1961) og Min venn, Pierrot (1965). (En scene fra sistnevnte film har for øvrig inspirert årets flotte festivalplakat i Cannes.)
Nå har han laget kunstfilm. Le livre d’image (The Image Book) er et videoessay, bestående av rundt 1000 bilder og videoklipp (uten at jeg telte), tilsynelatende tilfeldig kryssklippet med mystiske tekstplakater og filosofiske betraktninger og klassisk musikk på lydsporet. Her kommenterer Godard verdenssituasjonen og hvordan film og bilder gjenspeiler den. Vårt forhold til ulike medier formidles på en frenetisk og nesten utmattende måte.
Godard tar oss med på en visuell karusell der det kan være utfordrende å få tak på hva budskapet hans egentlig er, men selv om filmen varer i en og en halv time, blir den aldri kjedelig. Dette er friskt og energisk fra hovedkonkurransens eldste regissør, som imponerer med sin vilje til å tenke helt annerledes.
Det er interessant at han bruker en referanse til artisten Scott Walker helt i begynnelsen av filmen. I likhet med Godard har også Walker utviklet sitt kunstneriske uttrykk i en helt annen, og smalere, retning i moderne tid enn det han ble kjent for på 1960-tallet. Det er vanskelig å si om juryen kommer til å anse Le livre d’image som en reell priskandidat, men den ligger i hvert fall høyt oppe på bransjebladet Screen Dailys kritikerbarometer.
Ash Is The Purest White
Ash Is The Purest White er en kinesisk kjærlighetshistorie fra en kriminell underverden. Historien foregår mellom 2001 og 2017, og handler om Qiao (Tao Zhao) som er i et forhold med den lokale gangsteren Bin (Fan Liao). Hun må redde ham fra en farlig situasjon, blir arrestert og satt i fengsel. Når hun slipper ut fem år senere, oppdager hun at Bin har gjort seg vanskelig å finne.
Regissør Jia Zhang-Ke forteller altså en historie som spenner over et stort tidsrom, og det er kanskje også noe av årsaken til en relativt lang spilletid på 2 timer og 30 minutter. Det er en noe langdryg film, der fremdriften i perioder er laber, og der noen av tidshoppene er litt forvirrende.
Qiao og Bins historie har likevel en interessant utvikling som kan minne om paret i Pawel Pawlikowskis Cold War, som ble vist tidligere under festivalen: de kan ikke leve sammen, men heller ikke uten hverandre.
Ash Is The Purest White er nydelig filmet, og har solide skuespillerprestasjoner i hovedrollene, mens noen av bifigurene dessverre preges av overtydelighet og sviktende avlevering av dialogen.
LES: Cate Blanchett: – Gullpalmen må gå til en film som har alt
Shoplifters
Shoplifters er årets Cannes-bidrag fra den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda. Flere av hans filmer har gått på norske kinoer, som for eksempel Still Walking, Som far så sønn, Søstre, Etter stormen og Det tredje mordet.
Shoplifters handler om en fattig familie med tre generasjoner som bor under samfunnsradaren og sper på de små inntektene sine ved å stjele ting de trenger i butikken. En dag finner faren og sønnen ei lita jente som fryser på gata, mens foreldrene krangler voldsomt innendørs. De ender opp med å ta henne med seg hjem. Snart er Yuri som en del av familien, men når omstendighetene rundt hennes forsvinning blir kjent, avdekkes flere familiehemmeligheter som kan få konsekvenser.
Som i de fleste filmene sine formidler Hirokazu Kore-eda lavmælt familiedramatikk med store doser hjertevarme. Shoplifters er rolig, avmålt og behagelig fortalt, med skjønne skuespillere og et finstemt filmspråk som får hjerterytmen til å dale. Man skulle tro at en slik tilbakelent tilnærming til historiefortelling kunne resultere i kjedsommelig underholdning, men filmen holder seg engasjerende, fornøyelig og mildt opprørende.
Shoplifters er lun og god, den lar oss sympatisere med figurer selv om de kan kalles kriminelle, samtidig som den stiller spørsmålstegn ved samfunnets oppfatning av hva som er god og dårlig familiestruktur. Bli ikke overrasket om også denne finner veien til norske kinoer!
LES: Lars Von Trier tilbake i Cannes etter bannlysingen
3 Faces
3 Faces er laget av den iranske regissøren Jafar Panahi, som sitter i husarrest og får ikke lov av myndighetene til verken å lage filmer eller dra ut av landet. Han har likevel greid å regissere flere filmer på en måte som omgår forbudet, men til Cannes kommer han ikke.
3 Faces skildrer hva som skjer når den kjente skuespilleren Behnaz Jafari og regissør Panahi reiser fra Teheran til en fjellandsby i provinsen. Målet er å hjelpe en ung jente som har klaget i en videoblogg om at hun ikke får lov av familien til å studere.
Jeg har ikke hatt anledning til å se filmen selv, men rapportene tyder på at dette er en kvasifiksjonell spillefilm, der både Behnaz Jafari og Jafar Panahi spiller versjoner av seg selv, mens historien beskrives som en kommentar til sensur og undertrykkelse. Noen av reaksjonene: «Stillfarent engasjerende» (The Guardian), «beskjeden men dyp» (The Wrap) og «tankefullt verk» (IndieWire).
Det er ikke første gang Panahi bruker seg selv foran kamera. Sist gang var i Taxi Teheran, som vant Gullbjørnen i Berlin i 2014. Han har også vunnet tre mindre Cannes-priser tidligere. Kan han vinne Gullpalmen i år?
LES: Historisk protest i Cannes
Asako I&II
Asako I&II av den japanske debutanten Ryusuke Hamaguchi handler om Asako som er stormende forelsket i Baku, men plutselig forsvinner han sporløst. To år etterpå møter hun en mann hun først tror er Baku, men Ryôhei er tilsynelatende en helt annen.
De innleder et forhold, men uvissheten om det virkelig dreier seg om en og samme mann, eller to forskjellige eller menn fører med seg utfordringer for Asako.
Og hvis du synes dette virker som et i overkant konstruert plott, så er det helt riktig. Et lignende utgangspunkt fungerte fint i Eirik Svensson En som deg (2013), men er ikke like vellykket her. Filmen har riktignok flere fine sekvenser som skildrer utfordringene ved å knytte seg til en annen person, men manuset gjør det vanskelig å ta historiens utvikling på fullt alvor.
Mot slutten gjør den ene hovedpersonen noen valg som er komplett umulig å forstå logikken i, som gjør at man skjønner at filmen er basert på en historie som er for usannsynlig til å tas på alvor.
2001 – en romodyssé
2001 – en romodyssé deltar ikke i hovedkonkurransen, men ble vist i sideprogrammet Cannes Classics i anledning filmens 50 årsjubileum. Regissør Christopher Nolan er en av drivkreftene bak produksjonen av en helt ny 70 mm-kopi av filmen, som ble vist i en stappfull kinosal med 1068 seter søndag kveld.
Nolan var selv tilstede for å introdusere visningen sammen med skuespiller Keir Dullea, Katharina Kubrick (Stanleys datter) og Kubricks mangeårige produsent og svoger Jan Harlan.
Det var stort å oppleve denne utrolige filmen i 70 mm i selveste Keir Dulleas nærvær. Han forlot imidlertid kinosalen da den siste «trip’en» begynte. Kanskje handlet det rett og slett om at han er en eldre mann som ikke orker for mye støy, eventuelt ville han unngå pågang fra horder av filmentusiaster rett etter visningen.
Forestillingen kunne skilte med gnistrende klare bilder og en imponerende fargedybde. Det er vanskelig å si skråsikkert at 70 mm er bedre enn digitale 4K-visninger, men det føles i alle fall ganske annerledes og mer organisk. Christopher Nolan sa det slik på en masterclass i Cannes tidligere under festivalen:
– Det handler mest om følelsen du får. Det analoge bildet er den beste analogien for hvordan øyet ser som vi har oppfunnet.
Les mer om 70 mm-versjonen av 2001 – en romodyssé i denne saken:
LES: Nolan feirer Kubrick i Cannes
Flere filmer igjen å vise
Cannes-festivalen er ennå ikke over. Disse filmene gjenstår i hovedprogrammet:
BlacKkKlansman av Spike Lee handler om en afro-amerikansk politimann i Colorado som greier å infiltrere det lokale Ku Klux Klan og bli leder av laget. John David Washington, Adam Driver og Topher Grace er på rollelista.
Under The Silver Lake er regissert av David Robert Mitchell, mannen bak suksessfilmen It Follows (2014). Andrew Garfield spiller mannen som blir fascinert av en forsvinningssak og prøver å løse den sammen med kameraten sin, spilt av Topher Grace.
Dogman av Matteo Garrone, den italienske regissøren bak Gomorra og Reality. Sistnevnte vant Grand Prix i Cannes i 2012. Dogman beskrives som et hevn-drama i Romas krimbelastede utkant.
At War av Stephane Brizé handler om industriarbeidere som forsøker å redde jobbene sine når ledelsen vil legge ned. Hovedrolleinnehaver Vincent Lindon vant Gullpalmen i Cannes i 2016 for hovedrollen i Markedets lov, som også ble regissert av Stephane Brizé.
Capernaum av Nadine Labaki beskrives som en politisk samtidsfabel om et barn som går til rettssak i protest mot livet det er satt til å leve. Labaki er en libanesisk skuespiller som har blitt regissør. Dette er hennes tredje film, og hun er den tredje og siste av de kvinnelige regissørene i årets hovedprogram i Cannes.
Lørdag 19. mai får vi vite hvilken av disse filmene som vinner Gullpalmen!
