Netflix-filmen “The Dirt” er historien om ett av tidenes villeste rockeband, Mötley Crüe. Det har blitt en brukbar affære, men er nesten skuffende pen og pyntelig i forhold til kildematerialet, nemlig den langt råere 2001-boka med samme tittel.

Netflix har gitt filmen 18-års-grense på grunn av språkbruk og narkotika, men regissør Jeff Tremaine (“Jackass”) kunne gått mye, mye lenger i sine pikante skildringer av Mötley Crües rockestjerneliv på 1980-tallet, om han hadde han ønsket det.

Kanskje har han ikke turt, eller kanskje ville bandet, som er filmens co-produsenter, tone ned de verste og mest perverse kvinnefiendtlighetene som skildres detaljert og eksplisitt i boka.

Filmen “The Dirt” krysser av på de fleste sjekkpunktene i fortellingen om et bands opptur, nedtur og gjenoppstandelse, den er full av klisjéer fra musikkfilmsjangeren, men den har også en udiskutabel energi og et smittende humør som gjør dette til ganske god og skitten underholdning.

“The Dirt” behandler sine figurer og deres utfordringer på en glatt og overfladisk måte, men noe sier meg at det egentlig passer bandets image veldig godt.

Vince Neil (Daniel Webber) synger i et lokalt coverband når han oppdages i “The Dirt”. (Foto: Netflix)
Grenseløst rockeliv med dop og alkohol

Historien er cirka som følger: Nikki Sixx (Douglas Booth) ønsker å starte et helt nytt band tidlig på 1980-tallet og rekrutterer den ivrige trommisen Tommy Lee (Colson Baker, også kjent under artistnavnet Machine Gun Kelly).

Gitaristen Mick Mars (Iwan Rheon) kommer på audition gjennom en kontaktannonse, mens de finner vokalisten Vince Neil (Daniel Webber) i et lokalt coverband.

Manageren Doc McGhee (David Costabile) tar Mötley Crüe fra å spille i lugubre barer til å opptre i store konsertarenaer, men et grenseløst rockeliv med fri flyt av dop og alkohol, og et generøst utvalg av damer, gjør at det til slutt går over styr for bandet.

Anmeldelse: “Lords of Chaos” er morsom, bekmørk og brutal

Siden de virkelige bandmedlemmene er filmens co-produsenter, er det ingen tvil om at det er den offisielle versjonen av bandets historie vi får se. Det legges imidlertid ikke skjul på deres svakheter, som de har relativt mange av.

Her skildres lavmoralske handlinger og horrible beslutninger i omtrent hver eneste scene, der samtlige tar for seg av livets goder, onder og synder. Dette er definitivt ikke en film for metoo-bevegelsen, selv om den gir inntrykk av at gleden ved det ekstreme “forbruket” av damer er gjensidig.

Har man lest boka “The Dirt”, vet man at deres oppførsel til tider var ekstremt tvilsom, og det føles derfor litt feigt at manusforfatter Rich Wilkes og Amanda Adelson har fjernet det aller verste.

Kanskje er innholdet moderert for å gjøre filmen spiselig for et bredere publikum? Det kan likevel argumenteres med at det er nok av saftige scener her til å gi inntrykk av at Mötley Crüe virkelig var i en egen klasse blant 1980-tallets villeste band, men det er litt skuffende at det er den glatte såpeserieversjonen vi blir servert her.

Tommy Lee (Colson Baker) skaper røre i en hotellkorridor i “The Dirt”. (Foto: Netflix)
Ikke hele historien

Hovedpersonene er sine egne fortellerstemmer gjennom filmen, av og til for å gi oss bakgrunnsinformasjon, andre ganger for å bekrefte eller avkrefte det vi nettopp har sett.

Filmen tar seg nemlig noen kunstneriske friheter med hva som skjedde når og med hvem, akkurat som en annen aktuell film, “Lords of Chaos”, gjør om de norske black metal-legendene i Mayhem. Dette er ingen ny og banebrytende metode, men gir filmen en uforutsigbarhet og uhøytidelighet som kler den.

Den gjenskaper også den mer lurvete delen av musikkscenen i Los Angeles på tidlig 1980-tall på en fargerik måte, mens de senere store arenakonsertene formidles med imponerende trykk, spesielt på lydfronten.

Det ser fetere ut på film, enn det gjør på gamle YouTube-klipp. Du får kanskje ikke fortalt den hele og fulle historien, men du får en god følelse av opplevelsen.

Anmeldelse: “Us” er en sprek, innovativ og velregissert horrorfilm

Mötley Crüe gjør sin første store arenakonsert i “The Dirt”. (Foto: Netflix)

Skuespillerne som gestalter hovedrollene har en hard oppgave med å matche originalenes markante særpreg, men viser den rette innstillingen. Man tror på at de er dekadente rockestjerner, og det er noen interessante kontraster mellom dem.

Nedstemte Nikki Sixx kommer fra et dysfunksjonelt hjem, med en voldelig far som forlot hans alkoholiserte mor, mens positive Tommy Lee kommer fra et harmonisk hjem med foreldre og ei søster som elsker ham. Vince Neil er den vitale damemagneten, mens Mick Mars er en litt eldre og roligere type med ryggproblemer.

Når dramatikken skrus opp og emosjonelle kvaliteter blir avgjørende, blir det klart at dette ikke er blant alle skuespillernes største styrker (med Iwan Rheon, Ramsey Bolton i “Game of Thrones”, som et hederlig unntak). Det er heller ikke her manuset er på sitt mest interessante, og man må gjennom noen småpinlige scener med billig dialog for å komme videre. Det gjelder blant annet Tommy Lees ekteskap med tv-stjerna Heather Locklear og Vince Neils familietragedie.

Det er de ytre kvalitetene som er best i “The Dirt”, og de er heldigvis gode nok til å gjøre filmen til en ganske underholdende leksjon i hvordan Mötley Crüe nådde toppen, rotet bort en sikker suksess og hvordan de fant tonen igjen. Filmen kunne nok kanskje vært bedre om den hadde turt å være styggere, råere og dermed ærligere, men den byr i hvert fall opp til en skitten fest på godt og vondt.

Om FILMEN

The Dirt
  • The Dirt
  • Slippdato: 22.03.2019
  • Regi: Jeff Tremaine
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: The Dirt
  • Aldersgrense: 18
  • Sjanger: Biografi, Drama, Musikk

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.