Det kan være utfordrende å hevde seg i den jevne strømmen av digitalt animerte barnefilmer på kino. “Drømmeparken” fra Paramount Animation og Nickelodeon Movies befinner seg kvalitetsmessig i midtsjiktet, et godt stykke under de ypperste.

Den er ikke direkte dårlig, og er fartsfylt og fargerik nok til å fenge de yngste kinogjengerne, men etterlater likevel et inntrykk av å være mindre gjennomtenkt på manusstadiet enn filmene fra konkurrenter som Pixar og Dreamworks Animation.

Handlingen virker ganske anstrengt i sin struktur, det underliggende alvoret pakkes inn i vatt og figurene mangler særpreget til å løfte kvaliteten. “Drømmeparken” vil nok fungere fint for de minste, men er likegyldig salfyll for alle over 10.

LES: Dommen over årets påskekrim

June har et nært forhold til moren sin i “Drømmeparken”. (Foto: United International Pictures)
Finner fornøyelsespark i skogen

Den lille jenta June har det gøy med å fantasere frem planer for en spektakulær fornøyelsespark sammen med moren sin. Så blir moren syk og drar vekk til behandling, mens June blir sendt på en skoleleir.

Hun hopper imidlertid av bussen, rømmer inn i skogen, og finner på magisk vis Drømmeparken som hun og moren har planlagt. Der møter hun fantasifigurene som styrer parken, nemlig den blå bjørnen Boomer, villsvinet Greta, pinnsvinet Steve, sjimpansen Peanut og beverne Gus og Cooper.

Det står imidlertid ikke så bra til, for de trues at et skummelt mørke som henger over dem som en mørk tornado, og mates av parkens enkelte bestanddeler, stjålet av små, skumle sjimpanzombier. June og vennene må nå finne ut hvordan de kan stoppe katastrofen.

Anmeldelse: Lite bak fasaden i det romantiske dramaet “After”

Historien fortelles for varsomt

På overflaten er dette en handlingsmettet historie, der det visuelle er løst med stor oppfinnsomhet, spesielt i noen av de mest actionfylte scenene med løpske tivoliattraksjoner. Regissør Dylan Brown beviser at han kan skape ytre spenning som holder mål (Brown fikk for øvrig sparken mot slutten av produksjonen i januar 2018 etter flere klager på “upassende og uønsket oppførsel”, og er ikke kreditert i filmen).

Utformingen av figurene er dessverre for svak. Rollegalleriet er for pent og pyntelig, og mangler humoren og frekkheten som kunne gitt filmen en skarpere brodd.

Historien er også for svak. Den er blant annet for varsom når det gjelder det som ligger bak Junes oppdagelse av parken. Det virker jo åpenbart at hun rømmer inn i denne fantasiverdenen som en reaksjon på morens sykdom, og livskrisen det har ført henne inn i, men det skildres så varsomt og forsiktig at det trolig kun er voksne som ser dette.

Barn tåler å bli fortalt vanskeligere ting på film, og her burde manusforfatterne Josh Appelbaum og André Nemec spille tydeligere på Junes frykt og usikkerhet.

Anmeldelse: “Hellboy” er en barsk, blodig og morsom actionfantasi

Peanut hysjer på June i “Drømmeparken”. (Foto: United International Pictures)
Lite å tilby eldre kinogjengere

“Drømmeparken” er best i situasjonene der det skjer mest, for eksempel når June tester ut en selvbygd berg-og-dalbane i begynnelsen, når sjimpanzombiene kaprer en diger robotkarusell, eller når bjørnen Boomer mot sin vilje plasseres på en diger attraksjon som viser seg å være defekt.

Det er altså nok av innholdsrike sekvenser som vil kapre oppmerksomheten blant yngre seerne, så sånn sett har filmen en funksjon. “Drømmeparken” har imidlertid lite å tilby barnas foreldre eller eldre søsken, og oppleves derfor som en animasjonsfilm av helt gjennomsnittlig kvalitet.

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.