Skogens blendende skjønnhet, og dens påvirkningskraft på oss mennesker, får god plass på kinolerretet i Naomi Kawases film “Reisen til Yoshino”.

På et bakteppe av den fremmedgjøringen som oppstår når natur og mennesker skiller lag, møter vi flere mennesker som har ulike grunner til å oppsøke skogens krefter.

I starten er dette en film som kanaliserer noen av de samme kjerneverdiene om japanske naturanskuelser som de mest miljøfokuserte tegnefilmene til studio Ghibli er så fantastisk gode på.

Men dessverre mister historien syne av disse perspektivene etter hvert som de personlige historiene blir dominerende, og det spirituelle blir filmens hovedfokus.

ANMELDELSE: Holiday – En sterk og fryktløs debutfilm

Det spirituelle har en sentral plass i Reisen til Yoshino, og det er her filmen virkelig gjør inntrykk visuelt. (Foto: Fidalgo Filmdistribusjon)
En tunnel forstyrrer fjellskogens rytme

En tunnel gjennom fjellet har gjort et stort og tradisjonsrikt skogsområde nesten forlatt. Skogvokteren Satoshi (Masatoshi Nagase) er en av de få som fremdeles er fastboende. Han tynner den massive barskogen og prøver å skape balanse i den nye rytmen som har oppstått i naturen.

Skogvokterens egen rytme forstyrres da den franske reisereskribenten Jeanne (Juliette Binoche) kommer på besøk. Hun er på jakt etter en sagnomsust urteplante som vokser svært sjeldent, og som skal ha helt unike egenskaper som mildner menneskers indre smerter.

Sammen setter de to ut på leting etter spor av denne urten. Samtidig som vi dryppvis skjønner mer av hvilke sår Jeanne ønsker å lindre.

Masatoshi Nagase gir rollefiguren Satoshi et mildt og stoisk vesen som kler det storslåtte naturlandskapet som utgjør filmens kulisser. Han har en tilbakeholden nysgjerrighet og er på sitt aller beste når små glimt av hans småsære egenrådighet drypper ut av hans ellers oppofrende høflighet. Han har også en umiddelbar og fin kjemi med Juliette Binoche, som treffer blink i balansen mellom å være til bry og være et håp.

ANMELDELSE: Lykkelige Lazzaro – En merkelig film på aller beste vis

Relasjonen mellom menneske og natur utgjør kjernen for både håp og fortvilelse i Naomi Kawases siste film. (Foto: Fidalgo Filmdistribusjon)
Innslag av simpel poesi

“Reisen til Yoshino” tar opp noen store spørsmål rundt menneskers evolusjon og vår plass i naturen. Og den bruker både primtall, dans og overnaturlige evner for å spille ut dette tankegodset.

En del gjøres på vakkert og originalt vis, med et godt øye til japanske tradisjoner og ritualer. Men litt for ofte nærmer utførelsen av det spirituelle tankegodset seg grensen til noe corny og kunstig. Spesielt gjelder dette en del av filmens mer filosofiske sitater, som framføres som en “voice over” fra rollefigurene. Sitater som “Kan du høre lyden av natten?” og “Kjærligheten er som bølgene, den slutter aldri” er eksempler på filmens simpleste poesi. Vi utsettes for flere slike generiske verselinjer som er med å gi filmen en eim av billige visdomsord fra nipsbutikkens laveste hylle.

Kontrasten mellom disse billige virkemidlene og den betraktelige kraften som ligger i Arata Dodos høystemte fotografi, synliggjør filmens store styrker og svakheter. På sitt beste er dette en treffsikker påminner om all visdommen vi mennesker forlater i framskrittets navn. På sitt verste er dette en svulstig og svevende insistering på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi begriper.

Om FILMEN

Reisen til Yoshino
  • Reisen til Yoshino
  • Slippdato: 26.04.2019
  • Regi: Naomi Kawase
  • Utgiver: Fidalgo Filmdistribusjon
  • Originaltittel: Vision
  • Sjanger: Drama, Overnaturlig

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.