Hvordan hadde verden sett ut om mennesker fra steinalderen, vikingtida og 1800-tallet plutselig hadde dukket opp i vår tid? Det er et scenario det er vanskelig å se for seg, men i «Beforeigners», den første norske serien laget for HBO Nordic, er det nettopp dette som skjer.
Resultatet er en merkelig, morsom og treffende serie om fremmedfrykt og integrering, ispedd en god dose eventyr og en dasj krim.
«Beforeigners» er rett og slett en skikkelig seriegodbit for TV-titting til høsten.
Les også: «The Boys» – Mørkt, brutalt og kjempegøy!
Fremvandrere fra fortiden
Serien tar oss med til en nær fremtid i Oslo by, der et mystisk lys glimter til i sjøen utenfor operaen en kveld politimannen Lars Haaland (Nicolai Cleve Broch) er på jobb.
Lysglimtet viser seg å være et fenomen som sender mennesker fra fortiden til vår tid. De er fra tre ulike tidsepoker og dukker opp uten noen som helst forklaring på hvordan eller hvorfor de plutselig har havna i Oslofjorden.
En vantro Lars får med seg at fenomenet har oppstått verden rundt, før vi hopper flere år frem i tid. Fremvandrerne har nå blitt en del av samfunnet og Barcode har blitt en slags fremvandrerghetto fordi stadig nye tidsflyktninger popper opp i fjorden.
Når en kvinne med steinaldertatoveringer blir funnet drept, blir Lars satt på saken. Han skal få hjelp av den nyutdannede politietterforskeren Alfhildr Enginsdottir (Krista Kosonen), som er den første i politiet med «flertemporal bakgrunn».
Alfhildr er opprinnelig en vikingkvinne, eller, jeg mener en kvinne av norrøn opprinnelse. Her i NRK bruker vi selvfølgelig ikke nedsettende termer som v-ordet. Og hun får ikke en enkel start på arbeidsplassen der det viser seg å jobbe flere «tidsister».
Treffende satire
Jeg tror serieskapere Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin har hatt det artig da de skrev «Beforeigners» og fant på nye begreper for å omtale alle problemstillingene fremvandrerne møter på.
Bjørnstad og Skodvin spinner en god historie og treffende satire rundt temaer som fremmedfrykt, integrering og radikalisering, og lager mange morsomme situasjoner i møtene mellom ulike kulturer.
Jeg liker best når humoren sparker oppover, som for eksempel når det tulles med ekstremt politisk korrekte holdninger i media, politisjefer som ansetter vikinger (unnskyld, folk med norrøn opprinnelse) for å vise at enheten er inkluderende og moderne, eller en blogger som ble en styrtrik influencer etter at hun giftet seg med en steinaldermann. #Hulefrue
Når det harseleres med de «transtemporale» – mennesker som føler de er født i feil tid, kjenner jeg derimot at det rykker bittelitt i krenkemuskelen.
Men jeg skyver krenkekrakken likevel vekk i et hjørne, for det er jo morsomt med folk som ønsker å fjerne fyllinger i tennene fordi den typen tannpleie ikke fantes i vik… i norrøn tid.
Har laget steinalderspråk
I tillegg til god humor og en spennende historie, leverer regissør Jens Lien og hans team et strålende produksjonsdesign som skaper en særegen tidskoloritt.
Oslos gater er et spennende landskap å bevege seg i her, for det er så mye gøy å feste øyet på. Som for eksempel den stilsikre 1800-tallsherren med hest og kjerre – og iPhone-propper i ørene.
Levende husdyr som selges på gata, skitne, halvnakne steinaldermennesker som bor ute, pelskledde personer av norrøn opprinnelse som går rundt og ser tøffe ut. Det er et virvar av ulike tider og kulturer som står i sterk kontrast til de stiliserte høyblokkene på Barcode.
Et grundig språkarbeid supplerer også produksjonsdesignet for å heve fiksjonstroverdigheten. Her snakkes det både norrønt og moderne norsk, i tillegg til at serieskaperne, med hjelp fra språkforskere, har laget et fiktivt steinalderspråk.
Utifra det lille man hører av det i serien, fikk jeg ikke noe grep om hvor omfattende akkurat dette steinalderspråket er, men det er stilig at serieskaperne har tatt seg bryet. Jeg er ingen lingvist, men alt høres realistisk ut for mitt ører.
Rar og underholdende
Etter den første episoden av «Beforeigners» tenkte jeg “hva i all verden er dette greiene her”? Og det tok et par episoder for meg å få helt taket på serien. Balansen mellom alvor og satire var ikke helt på plass og det tok derfor litt tid før jeg skjønte hvilken retning serien skulle.
Dramaet rundt Nicolai Cleve Brochs plagede detektiv blir litt for seriøst, og de parodiske elementene i handlingen virker derfor litt malplasserte til å begynne med. Men etter hvert som dette absurde universet og dets rollefigurer får satt seg, så svinger det skikkelig.
Cleve Broch og Krista Kosonen får en fin «buddy cop»-stil på samspillet sitt, og jeg koser meg skikkelig i deres selskap.
Det beste ordet for å beskrive Kosonen er rett og slett kul. Jeg har ikke sett skuespilleren i noe annet enn en liten rolle i «Blade Runner 2049», men jeg håper jeg får se mer til henne fremover. Hun er etter min mening det beste med «Beforeigners».
Etter å ha sett fem av de seks episodene som kommer på HBO Nordic utover høsten, er jeg sulten på mer. Og jeg gleder meg til å se hvordan publikum vil reagere på denne veldig rare, men også veldig underholdende serien.
