En vennegjeng på hyttetur er en av skrekksjangerens mest velbrukte scenarioer. Når det gjelder «De dødes tjern», kan det også sies at dette utgangspunktet er utbrukt.

Regissør og manusforfatter Nini Bull Robsahms film er inspirert av André Bjerkes roman fra 1942 (skrevet under pseudonymet Bernhard Borge), som ble filmatisert første gang av Kåre Bergstrøm i 1958 (med Bjerke selv i en av rollene).

Mens den er regnet som en av norsk films klassikere, kan nok ikke 2019-utgaven regne med å oppnå samme status. Den er svært pent fotografert, med brukbare skuespillere i stemningsfull skog og et hytteinteriør med en gjennomført dunkel scenografi, men spenningen tar aldri av, skremmetaktikken er for enkel og historiens store avsløring er veldig lett å lese.

«De dødes tjern» har noen gode kvaliteter, men effektive grøss er dessverre ikke blant dem, og det må en grøsser ha.

Anmeldelse: Det river i hjertet å se «Systemsprengeren»

Iben Akerlie, Jonathan Harboe, Sophia Lie og Jacob Schøyen Andersen i «De dødes tjern» (Foto: Canopy/SF Studios)
Merkelig ting skjer ved tjern

Historien er noe forandret, blant annet er den oppdatert med et yngre persongalleri med nye (og strengt tatt irrelevante) funksjoner og egenskaper, men grunnhistorien er likevel til å kjenne igjen for de som har lest romanen eller sett den gamle filmen.

Lillian (Iben Akerlie) tar med seg vennene Bernhard (Jacob Schøyen Andersen), Harald (Elias Munck), Gabriel (Jonathan Harboe) og Sonja (Sophia Lie) til en avsidesliggende hytte, ett år etter at broren Bjørn (Patrick Walshe McBride) forsvant i området.

Kort tid etter ankomst begynner det å skje merkelige ting, både i huset og i et myteomspunnet tjern i nærheten. Noen virker å ha onde hensikter, og gjestene begynner å mistenke hverandre.

Skutt på ekte film

Det skjer dessverre lite i «De dødes tjern» som evner å skremme eller spre uhygge, til tross for at den tekniske delen av produksjonen holder høy kvalitet.

Den har en gjennomgående mørk stemning, takket være flott og smakfullt fotoarbeid av Axel Mustad, som får et ekstra pluss i margen for å ha skutt med ekte film. Både skog, tjern og hytteliv ser tilstrekkelig foruroligende ut.

Scenen der det mest berømte øyeblikket fra den gamle filmen gjenskapes, når en av figurene kaster seg ut i tjernet, er veldig stilig løst, både over og under vann. Et gjennomgående visuelt grep med en slags oljelignende guffe ser også bra ut. Det er kanskje litt uklart hva dette er ment å symbolisere, men handler trolig om en av figurenes mørke samvittighet.

Liv Ask fortjener også skryt for godt gjennomarbeidet scenografi med mange fine detaljer. Det er også oppsiktsvekkende at Nini Bull Robsahm har fått Oscar-nominerte John Debney («The Passion of the Christ») til å komponere fin, men litt streit grøssermusikk, mens klipper Bob Murawski, som vant Oscar for «The Hurt Locker», gir «De dødes tjern» den nødvendige flyten.

Et morsomt faktum er at en av Murawskis første klippejobber var «Army of Darkness», den tredje av Sam Raimis «The Evil Dead»-filmer, som «De dødes tjern» gjør noen vink til. Manuset referer også til skrekkfilmer som «Cabin Fever» og «Nightmare on Elm Street», og forsøker kanskje å tilnærme seg «Skrik»-filmenes referansehumor. Dessverre er ikke resultatet særlig morsomt, og er ikke i nærheten av disse filmenes nerve, intensitet og originalitet.

Anmeldelse: Godt å se munnrapp Eddie Murphy i «Dolemite Is My Name»

Lillian (Iben Akerlie) kommer jevnlig i kontakt med svart gugge i «De dødes tjern» (Foto: Canopy/SF Studios)
Innforstått med sjangerens regler

Spenningen bygger seg rolig opp gjennom filmen, uten at det blir direkte skummelt, og man føler at det store klimakset uteblir. Paranoiaen som sprer seg blant hyttegjestene virker litt påtatt og kunstig. Direkte lattermildt blir det når en av vennene beskylder Lillian for å være en heks.

Mot slutten gjør enkelte figurer noen valg som virker merkelige under de rådende omstendighetene. Nå forventer man selvsagt ikke at en grøsser skal dyrke realismen, men de ulike elementene må kunne fungere innenfor fiksjonsrammene, og det gjør de ikke alltid i «De dødes tjern».

Det skandinaviske skuespillerensemblet, som fremstår som rene Nordvisjonen, gjør en grei jobb med det lille som manuset gir dem av utfordringer, filmen ser og høres bra ut og Nini Bull Robsahm («Hjelp, vi er i filmbransjen», «Amnesia») viser at hun absolutt er innforstått med sjangerens regler og konvensjoner. Problemet er at filmen dessverre aldri forsøker å bryte ut av dem.

«De dødes tjern» er derfor et ujevnt forsøk på å gjenfortelle og modernisere en av norsk litteratur og films mest kjente historier. Grøssene er for svake, personkarakteristikkene for vage og utfallet er forutsigbart.

Om FILMEN

De dødes tjern
  • De dødes tjern
  • Slippdato: 01.11.2019
  • Regi: Nini Bull Robsahm
  • Utgiver: SF Studios
  • Originaltittel: De dødes tjern
  • Aldersgrense: 15
  • Sjanger: Drama, Skrekk, Thriller

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.