«Ailos reise – Et nordnorsk eventyr» byr på vakre bilder og spektakulær natur, pakket inn i en fortelling ment for de minste.

Denne fransk-finske produksjonen, som delvis er spilt inn i Norge, skaper et magisk bilde av den kalde vidda i nord. Det er en film som visker ut skillene mellom spillefilm og naturdokumentar.

Filmen er tidvis så vakker at tårene pipler frem, men historiefortellingen som rammer inn eventyret er ikke helt på topp.

Ailos reise – Et nordnorsk eventyr er en vakker film. (Foto: Selmer Media).
En engasjerende begynnelse

«Ailos reise – Et nordnorsk eventyr» er historien om reinsdyrkalven Ailos ferd gjennom den harde villmarka i nord.

Reinsdyrkalven får en hard start på livet fordi han fødes på vidda, før moren rekker frem til vårbeitet der simlene skal kalve.

Dermed må den lille kalven streve seg gjennom den ugjestmilde villmarken, mens en stresset mor forsøker å ta igjen flokken. Vil hun forlate kalven for å redde seg selv?

Filmen klarer umiddelbart å engasjere meg i Ailo sin skjebne, og jeg kjenner virkelig på nervene når han må forsere alt fra iskalde stryk og dyp snø, eller når rovdyra lurer bak neste sving.

Det er mye flott natur i Ailos reise – Et nordnorsk eventyr. (Foto: Selmer Media).
Simpelt manus

Bjørn Sundquist sin stemme forteller om Ailos bratte læringskurve for å overleve i naturen.

Når Ailo strever seg inn i livet forklarer Sundquist at kalven har fem minutter på å lære å stå og fem minutter på å lære å gå. Det tar omtrent fem minutter før undertegnede begynner å grine av den utrolig søte, men stakkarslige kalven.

Det er ingen tvil om at Sundquist er en dyktig forteller, men manuset han har å jobbe med sklir av og til over i det banale.

Det er tydelig at dette er skrevet som et slags eventyr for de minste. Ailo omtales som «en ekte nordnorsk prins» som tydeligvis skal være skikkelig modig. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det påpekes hvor modig Ailo er, og slik påtagelig menneskeliggjøring ødelegger opplevelsen for min del.

Ailo møter på en rekke utfordringer i filmen. (Foto: Selmer Media).
Hverken eller

For «Ailos reise» legger seg så nært opp mot naturdokumentaren at jeg tidvis glemmer at det er en spillefilm. Dette er en skrevet historie som er iscenesatt. Og for å få tilgang på mange av dyrene i fortellingen er filmen delvis spilt inn i Nammskogan familiepark.

Det er ikke måte på hvor mange andre dyr Ailo møter, og hvor mange farer akkurat han blir utsatt for. Han møter både ulv, bjørn og jerv flere ganger på sin vei, i tillegg til mindre skumle vesener som røyskatt, ilder og hare.

«Ailos reise» klarer tidvis å skape den nerven som virkelige gode naturdokumentarer som for eksempel «Planet Earth» gjør. Jeg blir fullstendig revet med av den mektige naturen og dyrene i den. Da blir det samtidig problematisk at filmen personifiserer det som fremstår som ville dyr i naturen, og tilspisser historien så mye som den gjør.

Jeg forstår at dette er fordi filmskaperne ønsker å lage et slags eventyr rundt reinsdyrflokken, men da burde de ha tydeliggjort eventyret i større grad og lagt seg lenger vekk fra virkeligheten. Nå faller filmen litt mellom to stoler – den er hverken eventyr eller naturdokumentar.

Ailos reise – Et nordnorsk eventyr byr på en rekke spektakulære naturbilder. (Foto: Selmer Media).
Slående vakker

Likevel er «Ailos reise – Et nordnorsk eventyr» en film som er verdt å få med seg på kino, spesielt hvis du har små barn.

Fotoarbeidet som er gjort her er intet annet enn slående vakkert, og filmen gjør seg absolutt best på et stort lerret.

Men skal du vise den her til poden, så kan det være greit å forklare at dette er et eventyr og ikke «på ekte».

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.