Filmåret 2021 ble, til tross for pandemien, et år hvor storfilmene kom tilbake til kinoen, kvalitetsfilmene kom jevnt, norsk film utmerket seg internasjonalt og underholdningshøydepunktene var mange.
I år fikk vi endelig se en del av de etterlengtede publikumstrekkerne som ble utsatt på grunn av pandemien. Både «Dune», «Fast & Furious 9» og «James Bond: No Time To Die» sørget for fulle saler og tomme popkornbeger.
Strømmetjenestene fortsatte å utfordre kinoene med flere storproduksjoner som gikk rett til TV-skjermen. Stjernespekkede «Red Notice» ble en publikumssuksess på Netflix, som også serverte Jane Campions kritikerroste «The Power of the Dog», selv om den «bare» fikk terningkast 4 av Filmpolitiet.
Disney lot blant annet eventyret «Cruella» og superheltfilmen «Black Widow» gå til Disney+ samtidig som de hadde kinopremiere.
2020: Årets beste filmer
På hjemlige trakter må 2021 sies å være et av de sterkeste norske filmårene noensinne. To norske filmer ble plukket ut til filmfestivalen i Cannes, og både «Verdens verste menneske» og «De uskyldige» begeistret både oss i Filmpolitiet og et internasjonalt publikum.
«Aksel», «a-ha The Movie», «Generasjon Utøya» og en av fjorårets beste filmer, «Gunda», sørget for at norske dokumentarfilmer utmerket seg på kino. («Gunda» snek seg for øvrig inn på fjorårets toppliste på grunn av deltagelse på filmfestivalen i Berlin, og er derfor ikke med i år, ellers hadde den ligget helt i toppen).
Vi har også fått nydelige kvalitetsfilmer som «Ninjababy» og «Gritt». Katastrofefilmen «Nordsjøen» ble en av årets mest sette kinofilmer. Tommy Wirkola har fenget et internasjonalt Netflix-publikum med den sorte komedien «I onde dager». Og i «Tre Nøtter til Askepott» fikk kinoåret en stjernespekket publikumsvinner som fremdeles lyser opp kinomørket på vei mot nyttår.
Det har vært overraskende vanskelig å velge vekk filmer fra topplista, for nivået har vært skyhøyt. Noen av utelatelsene er nesten skamfulle, men her er de – filmene som nesten nådde opp på topp 10 (i alfabetisk rekkefølge):
«a-ha The Movie», «The Card Counter», «De uskyldige», «Don’t Look Up», «Flukt», «Generasjon Utøya», «The Green Knight», «Gritt», «Lille mamma», «The Matrix Resurrections», «Minari», «Ninjababy», «Nomadland», «Rettferdighetens ryttere», «Titane» og «Trøffeljegerne fra Piemonte».
Her er våre 10 favoritter fra året som har gått:
The Father
Anthony Hopkins vant Oscar for sin hovedrolle i denne filmen. Den er et utstillingsvindu for den walisiske veteranens spennvidde, fordi den krever alt fra elskverdig sjarme og avvæpnende humor til bitende sarkasme og nærmest psykopatisk sinne.
Han er perfekt til å lede en rørende historie om de praktiske og emosjonelle utfordringene ved fremskreden demens, med like strålende Olivia Colman som utsøkt motspiller.
Samtidig strukturerer regissør og co-manusforfatter Florian Zeller handlingen på en smart og utspekulert måte som forvirrer seeren og kaster oss ut i den samme hjernetåka som dens tittelfigur befinner seg i.
«The Father» omhandler en problemstilling mange kan relatere seg til, og har en realistisk tilnærming til demens som anerkjenner både smerten og kjærligheten man føler overfor en forelder som er i ferd med å bli borte.
At Florian Zeller greier å overføre sitt opprinnelige teaterstykke til film så stilsikkert i sin regidebut, er imponerende.
ANMELDELSE: Anthony Hopkins briljerer i sin Oscar-vinnende rolle
Kan kjøpes og leies hos flere strømmetjenester
West Side Story
Steven Spielbergs nyinnspilling av klassikeren «West Side Story» (1961) spruter av musikalsk energi og fortellerglede!
Han gir den en respektfull oppdatering med sine egne visjoner og egenskaper. «West Side Story» anno 2021 er derfor en frisk og vital nyinnspilling som begeistrer med en sterk historiefortelling, et gjennomført uttrykk og godt skuespill i de fleste rollene.
Filmen kunne riktignok ha trengt en mer karismatisk hovedfigur enn det Ansel Elgort er i stand til å spille, men alt rundt ham holder så høy kvalitet at man overser hans begrensninger, og motspiller Rachel Zegler er rett og slett magisk!
Den nye «West Side Story» kan absolutt måle seg med den gamle, uten at den på noen som helst måte stiller den i skyggen. Den er bare litt skitnere, råere og mindre teatralsk i uttrykket. Og best av alt – den fantastiske musikken av Leonard Bernstein og tekstene av nylig avdøde Stephen Sondheim gjenbrukes heldigvis i all sin prakt!
ANMELDELSE: «West Side Story» spruter av musikalsk energi og fortellerglede
Kan sees på kino nå!
Sovekupé nr. 6
Denne finske filmen forteller en nydelig historie i konstant bevegelse gjennom et kaldt og øde russisk vinterlandskap. Regissør Juho Kuosmanen («Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv») tar oss med på denne reisen med et godt blikk for stille dramatikk og nyanserte personkarakteristikker.
Hovedpersonene Laura og Ljoha blir plassert i samme sovekupé fra Moskva til Murmansk, og skal oppdage overraskende sider av hverandre som går på tvers av forventninger og forutinntatte holdninger.
Dette gjør figurene interessante å følge på en togreise som kanskje følger et fastsatt spor, men der endestasjonen likevel føles flyktig og uforutsigbar. Man får en klar følelse av å være med på en berikende reise der det å være underveis mot målet virker å være viktigere enn å faktisk nå det.
«Sovekupé nr. 6» er en filmopplevelse der konklusjonen kommer som en liten skuffelse. Ikke fordi den er dårlig, den er faktisk befriende åpen, men fordi det er en nedtur at denne spennende reisen tar slutt.
(Hele anmeldelsen slippes til uka!)
Kan sees på kino fra 25. desember
The French Dispatch
«The French Dispatch» er en av de mest Wes Andersonske filmene Wes Anderson har laget, med utsøkte tablåer med utstuderte detaljer og fandenivoldsk symmetri, nærmest som om han forsøker å være en slags Roy Andersson i Eventyrland.
Filmen oppleves som en uforbeholden hyllest til journalistikkens gullalder rundt midten av forrige århundre, der store personligheter skildret den vide verden med skarpe penner.
Man må kanskje legge godviljen til for å finne en dypere mening bak Andersons visuelle krumspring, men filmen er så frisk, morsom og finurlig, at godviljen skaper seg selv. «The French Dispatch» er nemlig et festlig fyrverkeri av en film, som lar Wes Anderson velte seg i troper og klisjéer som han selv har skapt.
Han gjentar kanskje seg selv, men når man har en så tydelig, annerledes og særegen filmatisk røst, ville det vært en skam å ikke bruke den.
ANMELDELSE: «The French Dispatch» – ingen andre lager filmer som dette
Kan kjøpes på iTunes
Sound of Metal
Det er rimelig å anta at de fleste tar hørselen for gitt. Denne kloke og vakre filmen viser hvordan det påvirker en person å miste den.
Regidebutant Darius Marder skildrer det opplagt tragiske i å miste hørselen, men også de nye mulighetene det kan gi, med et flott manus som han har skrevet sammen med sin bror Abraham Marder og co-produsent Derek Cianfrance («Blue Valentine», «The Place Beyond the Pines»).
«Sound of Metal» er sterk i sine skildringer, uten å ty til verken overspill eller overdreven dramatikk. Dette er et høyst menneskelig drama med dype personkarakteristikker fra flotte skuespillere.
Spesielt Riz Ahmed er mesterlig i en krevende hovedrolle som spenner over hele følelsesregisteret, fra ekstrem aggresjon til stille kontemplasjon. Det gjør «Sound of Metal» til en rørende og engasjerende film, der den største dramatikken foregår i stillhet.
ANMELDELSE: «Sound of Metal» er en hjerteskjærende god film om hørselstap
Kan strømmes på Prime Video
Dune
Den kanadiske regissøren Denis Villeneuve («Incendies – Nawals hemmelighet», «Prisoners», «Sicario») går i fotsporene til storheter som Stanley Kubrick, George Lucas og Ridley Scott, og leverer en stilsikker mastodont av en sjangerfilm med effektiv historiefortelling og et lekkert gjennomført stilistisk uttrykk.
Både visuelt og tematisk er dette gledelig ambisiøs science fiction. Den praktfulle verdensbyggingen inneholder hint av både «2001 – En romodyssé», «Star Wars», «Star Trek», «Alien», «Game of Thrones» og Villeneuves egne filmer «Arrival» og «Blade Runner 2049», men har samtidig et distinkt særpreg i design og arkitektur som ligner lite annet.
Det er en enorm mytologi som utbroderes i denne historien, som spenner over både krig, politikk, religion og overtro. Det er til manusforfatterne Jon Spaihts, Denis Villeneuve og Eric Roths fortjeneste at den komplekse historien likevel er medrivende, engasjerende og relativt enkel å forstå, i motsetning til den notorisk tunge romanen den er basert på, nemlig Frank Herberts bok fra 1965.
«Dune» avrundes dessverre idet den virkelig er i ferd med å bli virkelig interessant, der noen av hovedfigurene står ved et avgjørende veiskille. Heldigvis har filmselskapet Warner Bros. gitt grønt lys til at Villeneuve kan gå i gang med del 2!
ANMELDELSE: «Dune» er gledelig ambisiøs science fiction
Kan strømmes på HBO Max
Zack Snyder’s Justice League
Zack Snyder vendte i år tilbake til filmen han måtte forlate i 2017 på grunn av en familietragedie, og som Joss Whedon fullførte en slapp versjon av. Snyders nye versjon hadde premiere på HBO Nordic (nå HBO Max), og er en oppsiktsvekkende stor forbedring som regelrett knuser den labre kinoversjonen.
Snyder har aldri vært kjent som en spesielt subtil filmskaper, men dette er definitivt hans mest overdådige og bombastiske overflødighet-ekstravaganse til nå.
«Zack Snyder’s Justice League» er hele fire timer lang, men ikke et sekund av den er kjedelig eller langtekkelig. Den er til gjengjeld ekstremt overdreven i n’te potens! Dette er nemlig en vanvittig kanonade av stilistisk visualitet fra start til slutt i en superheltfilm som dyrker fargerik tegneserie-estetikk ned til hver minste detalj.
Man vil kjenne igjen hovedtrekkene fra den opprinnelige «Justice League»-filmen, men den dobbelt så lange Snyder-versjonen gir både figurene og historien mer armslag og pusterom.
ANMELDELSE: «Zack Snyder’s Justice League» knuser den labre kinoversjonen
Kan strømmes på HBO Max
Familien Mitchell mot maskinene
En av årets morsomste og sprekeste overraskelser «snek» seg ut på Netflix i vår. «Familien Mitchell mot maskinene» er nemlig en festlig og høyenergisk animasjonsfilm med treffende bilder av vår teknologiske avhengighet og et rørende familieportrett i bunn av det hele.
Jeg ler høyt av flere smarte poenger og utpønskede situasjoner, måper av noen oppsiktsvekkende visuelle sekvenser og får en klump i halsen av skildringen av et far-datter-forhold på gyngende grunn. En film som makter å gjøre alt dette i løpet av knappe to timer, er en god film.
«Familien Mitchell mot maskinene» er produsert av Sony Pictures Animation, som her måler krefter med Pixar, hvilket burde gi en indikasjon på akkurat HVOR god denne filmen er.
Kan strømmes på Netflix
First Cow
Tenk at en film fra et barskt miljø med nybyggere, pelsdyrjegere og opportunister i 1800-tallets Oregon kan være så vakker! «First Cow» er basert på en roman av Jonathan Raymond, som også har skrevet filmmanuset sammen med regissør Kelly Reichardt.
De gir et nyansert og interessant bilde av de tøffe kårene som møtte lykkejegere i et uutforsket territorium. Man får noen nye og friske perspektiver på hvordan grenselandet må ha fortonet seg for de som «oppdaget» det, og hvordan også de hadde drømmer, ambisjoner og behov for å bli sett.
Først og fremst er det en varm skildring av et dypt vennskap som oppstår mellom to ensomme menn som på hver sin måte har falt utenfor fellesskapet. Filmen har flere kloke, morsomme og rørende observasjoner av myke menn i Det ville vesten, og John Magaro og Orion Lee gjør to av årets aller fineste rolleprestasjoner.
«First Cow» er en strålende film, med gode refleksjoner over betydningen av vennskap og tilhørighet. Kelly Reichardt markerer seg som en betydelig filmskaper og det er en skandale at verken hun eller filmen hennes fikk så mye som en eneste Oscar-nominasjon.
ANMELDELSE: «First Cow» er en nydelig film om myke menn i Det ville vesten
Kan strømmes på Mubi og kjøpes og leies hos flere strømmetjenester
Verdens verste menneske
Da jeg anmeldte Joachim Triers «Verdens verste menneske» i juli, skrev jeg at den var «en av årets beste filmer». Det er med stor glede jeg nå kan konstatere at den faktisk er årets aller beste!
Den følger i fotsporene til «Reprise» (2006) og «Oslo 31. august» (2011) og er en vidunderlig varm, vittig og voksen film om noe så tilsynelatende banalt, men samtidig så vesentlig og altomfattende, som livet, døden og kjærligheten.
Den inneholder noen av de morsomste, ærligste og såreste samtalene om sex, samliv og livsløp du har sett på film, med rått, ekte og sannferdig spill av det ypperlige trekløveret Renate Reinsve, Anders Danielsen Lie og Herbert Nordrum.
Reinsve vant en skuespillerpris i Cannes for det som utrolig nok hennes første hovedrolle på film, og hun er en åpenbaring av de sjeldne! Hun gjør en rå, modig og hjertevarm tolkning i en utfordrende rolle.
Kommer på Blu-ray, DVD og strømming i januar!
