PÅ MAX: «MILF of Norway» skrur til ekteskapstrøbbel, situasjonskomikk og våre svært private skjermliv i et humordrama som både er artig og oppriktig.
ANMELDELSE: Furiosa: A Mad Max Saga – Vanvittig voldsom
Dette er mer en lettbent dramaserie som også er morsom, enn en ren «på kanten»-komedie full av bunadserotikk og drøye vitser.
På sitt beste er samtidsobservasjonene treffsikre, frustrasjonene troverdige og de hverdagslige skråblikkene gjenkjennelige nok til at det gjør litt vondt å se på. Men på åtte kjappe tjueminutters episoder er det ikke alle handlingstrådene og rollefigurene som får den næringen og plassen de trenger i denne ambisiøse sjangerblandingen.
I hovedrollene skinner Mariann Hole og Trond Fausa Aurvåg. De får spille på det kleine, det fine, det hemmelige og det vemodige som et ektepar som søker selvrealisering på hver sin kant. Og et birollegalleri med så typegode skuespillere som Amir Asgharnejad, Henriette Faye-Schjøll, Odd Magnus Williamson, John Emil Jørgensrud og Andre Eriksen gjør at serien også er rik på festlige øyeblikk.
Fra konfirmasjon til puppebilde
Lene (Mariann Hole) mister jobben i et reklamebyrå etter at sjefen (Odd Magnus Williamson) satser på en yngre kollega. Dette skjer samme helg som sønnen Mons (Fridtjof Beer Roland) konfirmeres, og advokatektemannen Lars (Trond Fausa Aurvåg) oppdager at badet trenger dyre reparasjoner.
ANMELDELSE: Kingdom of the Planet of the Apes – Halsbrekkende action
Flere forviklinger, som inkluderer å hjelpe bestevenninnen Kikkis etterforskning på tjenesten InsideFans, ender med at Lene legger ut et dristig bunadsbilde på nevnte app. Den opplastingen åpner en ny karrieremulighet for en jobbsøkende forstadsmor med peiling på merkevarebygging og visuell kommunikasjon.
Det veves også flere sideplott rundt det bunadserotiske hovedmotivet. Det beste involverer en rapveteran (Andre Eriksen) som trenger advokathjelp med en mulig plagiatsak.
Andre sidespor, som skoleutfordringene til sønnen Mons og Kikkis forsøk på å redde sitt ekteskap, opplever jeg som noe uforløste handlingstråder som har sine øyeblikk, men som også halter litt i detaljer og fortellerflyt.
Lille skjerm i hånden her
Mariann Holes sterke hovedrolle føyer «MILF of Norway» inn i rekken av nye norske dramedier («Pørni», «Nede», «Sigurd fåkke pult») som tør å la sine feilbarlige hovedpersoner være ektefølte mennesker som gyver løs på interessant og vanskelig tematikk.
Lene er en kompleks og kantete rollefigur som mosjonerer sympatimuskulaturen vår i spennet mellom velplasserte oppgjør, relaterbare klavertramp og noen reale porsjoner drittoppførsel. En hovedperson som er godt egnet til å skildre et fremmedgjort familieliv, og samtidig pirke nysgjerrig i frustrasjonene av å ikke bli sett av sine nærmeste og følelsene av å bli sett på nett.
Regissør Rune Denstad Langlo («Nord», «Welcome to Norway») har gitt den lille skjermen en gjennomført plass i seriens uttrykk. De små vinduene til våre digitale liv fungerer som en naturlig del av den visuelle fortellingen. De fungerer også som rollefigurenes små speil hvor de kan iscenesette seg selv slik de vil være, kjenne litt på skjermlysets ensomhet og oppleve den brutale intimiteten skjermen har når den treffer oss med digitale nesestyvere.
For min del kunne serien gjerne stirret enda litt dypere inn i det skjermlivet, og ikke minst boret mer i kulturen rundt persondrevet fantilgang og de markeds- og merkavaremekanismene som er i spill i den industrien. Der er ikke «MILF of Norway» så veldig nysgjerrig på egen arena.
Likevel, i spennet mellom Edvard Grieg og Bomfunk MC’s, lettbent influenser-komikk og et forstadsliv hvor skjermen står for hverdagsflukten, så lykkes «MILF of Norway» med å servere et lite stykke Norge som glimtvis fanger midtlivskrisens tidsånd ubehagelig godt.
«MILF of Norway» har premiere på strømmetjenesten Max tirsdag 21. mai med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
