Det hadde vært enda mer stas å lese denne artikkelen hvis det ikke hadde vært for alle de hersens linkene som deler den opp og ødelegger flyten.

spill var feitere før. ikke fordi jeg har blitt gammel men fordi spillene nå for det meste suger. få flere sykt vanskelige spill der man må tenke usaklig mye. vanskelige som lolo og discworld

der skjønte jeg hva det var som stokket hele lesningen, takk! kjære filmpolitiet, ikke legg ut så mange linker!:)

Jeg synes denne artikkelen var i overkant vanskelig å lese. I overkant mye lenker og store bilder i teksten.

Jeg er av den oppfatning at Silent Hill 2 er et av de beste spillene jeg har spillt igjennom. L.A. Noir var spennende, men i overkant enkelt, ble litt overrasket da spillet plutselig var ferdig. Jeg liker spill som begynner litt enkelt, lar deg sette deg inn i kontrollene for så å bygge opp vanskelighetsgraden etterhvert som du kommer lenger ut i spillet. Synes forøvrig også Half-Life og Half-Life 2 er spill som balanserer utfordring og opplevelse godt.

Fin artikkel. Og jeg tilhører nok den “ulegitime” kategorien av spillere, som setter mer pris på opplevelsen enn utfordringen i et spill. Men selv jeg synes det blir kjedelig uten en eneste utfordring, så jeg velger nok ofte å spille på vanskelig/hard i adventure-spill.

Når det gjelder snobberi tror jeg det finnes innefor enhver form for kultur/underholdning. Det er alltid være en såkalt “elite” som påpeker at man liker feil filmer, bøker, musikk. Noe som praktisk talt er å si at noen har feil smak. Det vil nok også finnes gamere som vil hevde sin legitimitet gjennom at de f.eks. vokste opp med de vanskelige spillene og at dagens gamere ikke er ekte, hva nå enn det betyr idag. Men hva med de som er født etter at nettopp spillindustrien ble stueren og tok sikte på et bredere nedslagsfelt?

Jeg setter pris på at spillindustrien treffer bredere enn noensinne. Jeg setter også pris på at folk er forskjellige og har forskjellige grunner til å like spill. Og at det finnes sider, som Filmpolitiet, der det er takhøyde for at folk har forskjellig smak.

Jeg har spilt siden tidlig åttitall (er nå førti år), og at spill var bedre før og at dagens spill suger er bare tull. Tvert i mot! Gjennom alle mine år som spiller har jeg hatt flotte spillopplevelser, og de har ikke blitt mindre med åra. Både teknologi, gameplay, og historiefortelling (der det er relevant) utvikler seg stadig og sjøl om det fins feilskjær er denne utviklinga for det meste positiv. 

Som artikkelen er inne på er det reint økonomiske grunner til at spill generelt sett var vanskeligere før – å linke kvalitet og vanskelighetsgrad er reint snobberi. 

Sjøl synes jeg det er fint at de fleste spill nå har flere vanskelighetsgrader å velge mellom. De letteste for “content tourists” som kun vil ha opplevelsen, og de vanskeligste for de som vil ha ekstra utfordring. Det at de lette vanskelighetsgradene i det hele tatt eksisterer gjør vel ikke spillet noe dårligere?

Jeg synes også achievements/trophies er en fin måte å gi insentiver til de som ønsker det å spille på de høyeste vanskelighetsgradene. Jeg pleier ofte å spille gjennom på Normal vanskelighetsgrad først for opplevelsens skyld (hvis det er en ny sjanger har jeg til og med brukt Lett, som da jeg spilte mitt første JRPG) og så spille på Vanskelig eller Ekstra vanskelig etterpå for å få flere achievements/trohpies. Klappet på skuldra kommer altså ikke i form av å ha fullført et spill, men i form av for eksempel et platina-trofe!

Dara O’Brien: You cannot be bad at watching a movie. You cannot be bad at listening to an album. But you can be bad at playing a videogame. And the videogame will punish you and deny you access to the rest of the game.

Tror nok dere i redaksjonen har missforstått noe. Selv er jeg tilhenger av *utfordrende* spill, men er hverken snobbete eller retrogamer (har ingen forhold til nes/arkade og slikt). Grunnen er at jeg mener mange spill gir en bedre *opplevelse* på høyere vanskelighetgrad, og jeg er overbevist om at mange går glipp av en god spillopplevelsen ved å spille på de letteste.

Ta f.eks. Mass Effect 2: Dette spillet spilte jeg utelukkende for opplevelsen, men på valgte allikevel høyeste vanskelighetgrad. Ikke fordi jeg mener jeg er bedre enn andre, men fordi spillet ikke klarer å engasjere når det er for lett. Det blir bare kjedelig og uinteressant. Det er rett og slett ikke troverdig når du kan redder galaksen fra den største trusselen i universets historie uten å ta en eneste kule og aldri være i livsfare. Selve gameplayet endrer seg også. AI mye bedre på høyeste vanskelighetgrad, de flanker, de oppfører seg ikke som zombier, og det at alle fiender får ekstra beskyttelser (armor o.l) gjør hele spillet til en mye mer taktisk affære. Bedre. Som sagt: selvsagt passer det nok ikke for *alle*, men jeg er overbevist om at det er mange som går glipp av noe…

Det er stor forskjell på spill som er “vanskelig” og spill som er “ødelagt”. Det er fullt mulig at ett spill er vanskelig av de feile grunnene. Man tenker gjerne tilbake til arkadedagene på hvor vanskelig spill var da og hvor mye man likte og spille dem selvom, men de spillene var jo laget for å holde deg i arkaden og bruke penger med typ “trial and error” type vanskelighet, og “t’n'r” type vanskelighet er feil form for vanskelighetsgjøring. Man må vite hvorfor man dør/feiler på oppgaven, og forstå hva man må gjøre anderledes for å klare det. Det skal være en viss form for selvfølgelighet ovenfor problemstillingen, ikke at man finner det ut med å dø 10-20 ganger for så å ha pugget den eneste måten man kan gjennomføre det på. Man skal få retningslinjer på hvordan man skal løse problemet, for så å få en utfordring på hvordan man skal gjøre det – før man begir seg ut på det. Demon Souls spillene klarte dette veldig fint.

Bra artikkel, og det er fint å få fram at spillutviklerne gjør en dårlig(ere) jobb i disse dager..

Men jeg mener at et bra spill tar hensyn til alle type spillerene. Det går ann å kombinere spillopplevelse OG utfordring!

Det er da så enkelt.

Eit _veldesigna_ spel gir meir tilfredsstillelse over mestring av høgare vanskelegheitsgradar.

Ta Guitar Hero-sjangeren. Visst er det artigare å lage lyden jo fortare og meir presist du får det til, men ein føler også at ein kjem mykje, mykje betre inn i musikken på dei høgare nivåa.

Eller ta min gamle spelfavoritt Thief. Ved å velge eit å gjera oppdrag på vanskelegare nivå, fekk ein rett og slett tilgang til fleire område i løpet av oppdraget. Meir innhald, med andre ord. Synd for dei som ville ha vald det lettaste nivået for opplevingas skuld, som artikkelen beskriv, men ei påskjønning av dei som hadde jobba for å bli gode, og eit viktig insentiv for å forbetre seg. (Men sjøl ekspertnivåa var ikkje vanskelege nok for mange spelarar, som som ei uoffisiell ekstrautfordring starta å “ghoste” seg gjennom oppdrag – dvs. ikkje la nokre kunstige intelligensar på noko tidspunkt oppdage nærveret til spelarfiguren.)

Til sist vil eg minne om videoen If Quake was done today:

http://www.youtube.com/watch?v=W1ZtBCpo0eU

=)

Bra at du sier i fra! Artikkelens premiss er noe karikert og overdrevet for å tydeliggjøre. Selv har jeg også en viss “no pain, no gain”-holdning som er et resultat av godfølelsen som kommer fra mestring.

Personlig ser jeg ikke på meg selv som en snobb på grunn av dette, men i utenforståendes perspektiv kan det fort se og høres slik ut. Så med ditt svar har du argumentert godt for hvorfor det ikke er snobberi:)

I følge all god teori for web usability, er linkene i denne artikkelen brukt på riktig måte. De gjør at du får avbrudd i lesingen, slik at du får litt tid til å tenke over det du nettopp har lest. Det skjer for det meste på det underbevisste plan, og gjør at du husker teksten lengre. I tillegg følger de hypertekstprinsippet, med linker til relevant informasjon på riktig sted. Du kan lese om dette på f.eks. http://www.useit.com. Har du noe teori bak dine påstander om at det ødelegger flyten, så vil vi gjerne høre dem.

Det du kaller demokratisering, kaller jeg rett og slett kommersialisering. Jeg er ikke absolutt tilhenger av at spill skal være vanskelige, jeg spiller ofte på lave vanskelighetsgrader, men det kommer helt an på spillet.

Jeg spiller for eksempel ARMA2, et spill som ikke gir mening for meg, med mindre jeg spiller det på vanskeligste innstilling, nettopp fordi det er ment å være en simulator med fokus på realisme. I spill som er mer cinematiske, er selvsagt vanskelighetsgrad mindre viktig for meg. Problemet med dagens spilltrender er ikke nødvendigvis mangelen på utfordringer, men den ekstremt enspora “holde deg i hånda fordi vi ikke stoler på at du utforsker spillet selv”-mentaliteten som regjerer blandt utviklere. Spill som Duke Nukem 3d, Quake II og lignende hadde aldri sett dagens lys om de ble påkommet i dag, og det er trist. Fantasien mange utviklere har om at dersom spillere står fast, gir de opp og spiller noe som er lettere. Beklageligvis har spillmedie i stor grad blitt dummet ned, med unntak av sandkasse-spill, som igjen har en tendens til å flyte ut i lite og ingenting. Missforstå meg rett, jeg likte for eksempel fallout, men hybridene har egentlig forsvunnet. Det er bare å se på det patetiske forsøket på å lage Duke Nukem Forever. Noe av det tristeste jeg har opplevd i min spillkarriere.

Og for å poengtere noe essensielt. Operation Flashpoint – Cold War Rising ble game of the year, og er blant de beste spillene jeg noen sinne har spilt. Det hadde alt, en (iallefall etter datidens målestokk) enorm verden, massevis av innhold, god og gjennomtenkt historie og relaterbare karakterer for de som ønsket å sette seg inn i personene igjennom dagbøkene deres. Dette ble servert i en motor med fokus på taktikk, samarbeid og forsiktighet hvor utfallet av et oppdrag var basert mer på taktiske valg en din evne til å skyte godt. En kule kunne drepe deg, så hvert oppdrag trengte planlegging. Kanskje en av de minst tilgivelige spillene jeg har spilt, du kunne miste opp mot en time med progresjon på grunn av en kule. Samtidig troner det flott på toppen av historiens beste spill ut i fra mitt ståsted.

[...] så dette illustrert da jeg nylig kom over en litt eldre artikkel kalt “-Ikke dårlig, bare vanskelig” hos P3 Filmpolitiet. Jeg er storforbruker av artikler på nett (gjerne sendt til min Kindle [...]

Jeg har teori og erfaring fra #usability og har blogget om dette her: http://www.torehogas.net/norsk-norwegian/brukeren-eller-eksperten/