Ein litt sjølvsentrert måte å vise seg fram på, ein sjanse til å utforske element av sin eigen personlegdom, eller berre ein sjanse til å tulle med seg sjølv. Å spele seg sjølv – eller iallfall ein versjon av seg sjølv – på film eller TV er noko mange har gjort oppgjennom åra.
Denne veka hadde This is the end premiere – ein film der blant anna James Franco og Seth Rogen leiker med korleis Hollywood hadde reagert på jordas undergang. Me ville difor rote litt rundt i dette grepet, og finne fram dei me likte best.
Det er mykje å velgje i her, alt frå heile produkt basert rundt dette elementet, som Curb your Enthusiasm eller Joaquin Phoenix I’m still here – til mindre innhopp som Neil Patrick Harris i Harold & Kumar-filmane. Eller kva med Arnold Schwarzeneggers The Last Action Hero der han spelar både seg sjølv, og ei av actionrollene sine? Eller dei mange komiseriane basert på standupkomikarar sine «verkelege opplevingar»?
Det er mange eksempel, også veldig langt tilbake i filmhistoria, men det har blitt sterkt popularisert det siste tiåret. Her er våre favorittar!
Bill Murray i «Zombieland» (2009)
Marte: Da jeg så zombie-actionkomedien Zombieland i 2009, hadde jeg ingen anelse om at Bill Murray var med i filmen. Derfor ble jeg henrykt da Bill Murrays forråtnede lik plutselig dukket opp.
«Ha, ha, for en morsom cameo! Dette slår Jay Lenos zombiedobbeltgjenger i nyinnspillingen av Dawn of the Dead fra 2004», tenkte jeg fornøyd.
Enda morsommere var det at at Murray faktisk ikke var en zombie i det hele tatt, men bare hadde sminket seg som et levende lik, slik at han skulle få gå i fred blant de hjernehungrige monstrene, en idé som forøvrig kom fra Bill Murray selv.
I et intervju med MTV, i forbindelse med DVD-utgivelsen av filmen, fortalte manusforfatter Rhett Reese at Murrays figur opprinnelig bare var zombieversjonen av seg selv.
– Han var ikke et levende, snakkende menneske, han var en zombie. Han sa han elsket det fantasifulle manuset og lurte på om det var en måte å gi ham mer å gjøre i filmen, fortalte Reese, og dermed ble Murrays scener skrevet om slik at han fikk replikker.
Og takk for det, for Bill Murrays opptreden i Zombieland er for min del filmens høydepunkt. Hvordan det går med Murray i filmen skal jeg ikke avsløre her, men du er kanskje nysgjerrig på om du selv hadde overlevd en zombieapokalypse? Ta Filmpolitiets overlevelsesquiz!
Les også: Ut med Jesus, inn med zombier
Marte såg omtrent slik ut, minus tredagarsskjegget, då ho såg denne filmen:
Warwick Davis (og mange andre) i «Life’s Too Short» (2011)
Andreas: Life’s Too Short er ein slags åndeleg oppfølgjar til The Extras, ei historie der Ricky Gervais ikkje spelar seg sjølv, men stadig møter internasjonale kjendisar som spelar den verste versjonen av seg sjølv nokosinne.
Serien fokuserar på Warwick Davis (Harry Potter) – skodespelar, kortvokst, og (iallfall i serien) raka blakk etter ei skilsmisse – på jakt etter berømmelse og pengar, gjerne i Hollywood. Det er ein egoistisk, sjølvoppblåst kar me møter, som surfar så godt han kan på at han ein gong spelte ewok i Star Wars – men som møter ei verd som eigentleg ikkje bryr seg.
Langs vegen får me treffe mange av Gervais vener og kollegaer – Steve Carrell, Johnny Depp, Helena Bonham-Carter, og så vidare. Det er mange artige scener i Life’s Too Short, men éi spesiell er den som tek kaka for meg.
Allereie i første episode får nemleg me møte Liam Neeson, mannen som først var kjend for store drama, så dei seinare åra for actionfilmar, men som tydelegvis ynskjer å bli komikar. Problemet er at han, på ingen måte, er særleg morosam.
På den andre sida, kven seier nei til Liam Neeson?
Anmelding: Life’s Too Short: – Stort ego, liten kropp
Steve Coogan og Rob Brydon i «The Trip» (2010)
Andreas: Dette er Michael Winterbottoms vidareføring av universet han skapte i metametafilmen Tristram Shandy: A Cock and Bull Story. Komikar Steve Coogan inviterar med seg humorkollega Rob Brydon – ikkje akkurat førstevalet – på ei kulinarisk reise gjennom Nord-England.
I røynda er Coogan og Brydon vener – men i desse lettare fiktive versjonane av seg sjølv har dei eit enormt konkurransejag seg imellom, noko som resulterar i fantastiske dialogar. Det meste av serien er faktisk samtalar på restaurant eller på vegen i bil, improvisasjon mellom dei to – om det så måtte vere om kven som er flinkast til å imitere Michael Caine eller kvar dei skal begravast.
Det er eit skråblikk på England, men samtidig ei slags kjærleikshistorie mellom dei to – kolleger, rivalar, og kanskje vener. Éin er ein mann som viser sitt indre enorme jag etter berømmelse og sofistikasjon, den andre er ein mann som har funne mykje av det han vil ha i livet.
På reisa utviklar dei og viser fram mykje av seg sjølv – eller «seg sjølv» om du vil – noko som vekslar frå hylande morosamt til dvelande ettertanke og tilbake. Det er ikkje berre to middelaldrande menn som ler av seg sjølv, det har rett mengde ukomfortabel brysomheit som stikk akkurat litt djupare.
The Trip er opphavleg ein 6-delars miniserie – éin restaurant per episode – men er òg kokt ned til ein spelefilm. Om du er begeistra for desse to er TV-serien absolutt best, om du berre vil ha ein smakebit, så fungerar 107-minutters versjonen heilt greit. Ein andre sesong er under produksjon.
Jean-Claude van Damme i «JCVD» (2008)
Rune: Ok, bare så jeg er sikker på at du forstår dette. Vi snakker om en film hvor 80-talls actionstjerna Jean Claude Van Damme, spiller en filmfigur som heter Jean Claude Van Damme, i en film som også heter det samme.
Han er en skuespiller som holder på å miste omsorgen for dattera, han får bare drittroller i drittfilmer, og han havner midt oppe i en gisselsituasjon da han går en enkel tur i banken. Hva gjør en actionstjerne i en slik situasjon? Jo, han må jo rydde opp.
Filmens definerende øyeblikk kommer midt i hele gisselsituasjonen. Van Damme setter øynene i kameraet og bryter ned den fjerde veggen helt uten forvarsel. Med intense øyne stirrer han rett på meg. Så begynner stolen han sitter på å løfte seg. Opp over filmsettet, det faktiske filmsettet hvor filmen JCVD ble spilt inn. Hans monolog om sine personlige problemer treffer rett i hjerterota.
Mens filmen frem til dette kunne tolkes med lettsindighet – «Haha, så artig at en avdanket actionskuespiller spiller en avdanket actionskuespiller» – er Jean Claude Van Dammes transformasjon fra stålmann til mykt menneske komplett i filmens siste halvdel.
Selv om filmen i seg selv ikke henter de høyeste terningkastene, hverken fra internasjonale anmeldere eller meg, er denne ene sekvensen verdt alt. Uten å bryte filmens troverdighet gjør Jean Claude Van Damme sitt livs beste scene. Jeg bøyer meg i støvet.
Anmeldelse: The Expendables 2: – Jeg liker at gamle helter som Van Damme får noen minutter i rampelyset
John Malkovich i «Being John Malkovich» (1999)
Birger: Det var kanskje ikke første gang noen spilte seg selv på film, men det var kanskje første gang det ble gjort i så stor grad, selv med personens navn i tittelen?
Før Being John Malkovich kom, ble han kanskje betraktet som en seriøs skuespiller av den sorten som ikke tuller så mye. Hans mest kjente roller før 1999 var i filmer som The Killing Fields, Glassmenasjeriet og Farlige forbindelser.
Etter Being John Malkovich, skjønte vi at herr Malkovich også er i besittelse av en god dose humor og selvironi.
Her er han midtpunktet i en bisarr historie der dukkemakeren Craig Schwartz (John Cusack) snubler over en portal til Malkovichs hode, som gjør det mulig å oppleve hans liv i 15 minutter av gangen. Og det setter i gang en hel rekke av merkverdige situasjoner.
Malkovich spiller selvsagt en fiktiv versjon av seg selv, men det er moro å se ham spille på publikums oppfatning av hvordan han er som person.
Takket være Charlie Kaufmans forunderlige manus, og Spike Jonze sin fantasifulle regi, ble Being John Malkovich en overraskende suksess, og ga «selvspilling» et fornyet liv på kino.
Jeg har på følelsen av at vi har sett mange flere eksempler på kjente skuespillere som seg selv etter Being John Malkovich enn før. Kanskje fordi de andre på denne lista tenkte: – Hvis en klasseskuespiller som Malkovich gjør det, kan det da umulig være et problem at jeg gjør det?
Kva eksempel på skodespelarar som spelar seg sjølv likar du best på film og TV?