PÅ KINO FRA 9. JUNI: Dokumentaren «Apolonia, Apolonia» fanger det som kan virke som en klisjé av en kunstnertilværelse og setter det sammen som et genuint dobbeltportrett.
Den prisvinnende filmskaperen, danske Lea Glob, har fulgt kunstneren Apolonia Sokol med kamera gjennom 13 år. Da hun starter i 2009, er det som en kortere filmskole-portrettprosjekt, som etter hvert sklir ut i livet selv.
Fascinerende filmmidtpunkt
Vi ser umiddelbart hvorfor Solkol er et godt portrettobjekt. Hun er vokst opp i et bohemsk vaskeribygg i Paris som foreldrene selv bygget om til teater. Etter et brudd mellom foreldrene da hun var åtte år, fikk Apolonia magekreft. En periode bodde hun og moren i Danmark, men de likte seg ikke.
Da filmingen først tar til, har hun flyttet tilbake til barndomshjemmet: Teateret som står i fare for å bli overtatt av boligspekulanter. Apolonia går på den prestisjetunge kunsthøgskolen Beaux-Arts i Paris, og drømmer om å bli valgt ut til utstilling når hun er ferdig. Hun røyker mye – og forholder seg alltid rolig med flere centimeter lang aske på sigaretten.
ANMELDELSE: «The Idol»: For forelsket i eget speilbilde
I teaterbygningen omgir hun seg med kunstnere og aktivister. Blant dem er ukrainske Oksana Shachko, kunstner og medgrunnlegger av den feministiske aktivistgruppen Femen.
Unnfangelse og fødsel
Ikke minst gir Apolonia filmskaperen tilgang til sine indre gemakker, både symbolsk og bokstavelig. Vi får se både det som angivelig er kunstnerens unnfangelse og hennes fødsel, fanget av foreldrene på beta-tape.
Lea Glob fletter også seg selv inn i fortellingen, ved å etablere utgangspunktet med egen bakgrunn og vyer som filmskaper. I flere øyeblikk snus kameraet mot henne selv og viser hvordan de to kvinnenes historier reflekterer hverandre.
ANMELDELSE: «Asteroid City»: Visuell magi
Og jo da, Apolonias oppvekst fremstår som en fransk kunstnerklisjé, men etter hvert som den nær to timer lange dokumentarer utfolder seg, får vi stadig nye nyanser av et ekstraordinært og likevel gjenkjennelig liv.
Utforskning
Sokol starter selvsikker og ser ut til å vite hva hun vil, og hva hun vil med kunsten sin. De to er ett, insisterer hun. Men Apolonia må håndtere kritikk fra kunstlærerne, og finne ut hvordan hun kan få til å leve av kunsten. Hun setter spørsmålstegn ved egne valg.
Hun flytter en periode til New York og deretter Los Angeles, og filmen utforsker hvordan Apolonia opplever å «selge seg selv» da hun blir tatt inn av forretningsmann og kunstsamler Stefan Simchowitz som blir kalt kunstverdenens «Patron Satan» i en sak i New York Times. Vi får til og med høre at hun skal til te-avtale med ham og Harvey Weinstein.
ANMELDELSE: «Happy Valley» S3: Perfekt farvel
Hun jobber på spreng, men maleriene blir ikke gode nok. Desillusjonert, og etter en spesiell scene ved en enorm «butt plug», reiser Apolonia videre.
Tvil og søken
Kunstneren tviler på dem rundt seg, hun tviler på seg selv. Filmskaperen tviler på hvor filmen skal gå. Apolonia, og Lea, er innom København, Polen og Istanbul. Verken de eller vi vet hvor vi havner.
I dette mylderet av dansk, fransk, polsk og engelsk prøver de – og seerne – å finne ut av hvor de er i livet.
Titler med sted og årstall hjelper publikum, sammen med miniatyrmodeller av bygninger og steder, til å orientere seg i sted og rom. I tillegg har Glob en rolig fortellerstemme som dukker opp med ujevne mellomrom, oftest når kameraet går i sort. Av og til kan hun komme med kommentarer som foreslår for mye, for stort sett snakker bildene godt for seg selv.
Et unikt tillitsforhold
De skifter mellom røffe, håndholdte glimt til komponert innramming og dveling ved utvalgte øyeblikk og Apolonias vesen. Tilliten mellom Sokol og Glob, og Apolonias villighet til å blottlegge seg, gjør dette til en fascinerende opplevelse.
Verken Sokol eller Glob klarer å skille mellom kunsten og seg selv. Og i denne glidende reisen mellom mennesket og hva som driver det, kan også vi som ikke ser forskjell på akryl- og oljemaling kjenne oss igjen.
«Apolonia, Apolonia» er en fortelling om å være kvinne i et patriarkalsk samfunn. Det er også en fortelling om tilhørighet og å finne sin vei – om høye topper og dyp tragedie.
Og de fortellingene er besnærende.
