PÅ KINO 29. SEPTEMBER 2023: Det mest oppsiktsvekkende ved «Saw X» er det faktum at det nå faktisk finnes TI «Saw»-filmer!
Den første vakte berettiget oppsikt i 2004 som en overraskende stygg og slem skrekkfilm, men har fått oppfølgere av varierende kvalitet, hvorav enkelte har fremstått som direkte unødvendige.
Skaperne av «Saw X» anser denne som en direkte oppfølger av eneren, men den er dessverre ikke på samme kvalitetsnivå.
Hvis du er ute etter å se to timer med blod, gørr og oppfinnsomme drapsmetoder, har filmen imidlertid flere saftige høydepunkter med svært groteske og godt utførte praktiske effekter.
ANMELDELSE: «The Creator» er skikkelig science fiction i storformat
Regissør Kevin Greutert, som også sto bak «Saw VI» og «Saw: The Final Chapter» (og klippet de fem første filmene, samt «Jigsaw»), vet hva fansen vil ha, og gir det til dem.
Dessverre begår han på ett tidspunkt et ekstremt overtramp som krenker all anstendighet, noe som påvirker karakteren i negativ retning (mer om dette senere).
Blir grundig lurt
Den syke mesterhjernen som har preget det meste av denne serien er igjen i farta, men denne gangen forsøker man å vise mennesket bak monsteret.
John «Jigsaw» Kramer (Tobin Bell) er alvorlig kreftsyk, og slår til når han hører om en alternativ behandling som kanskje kan kurere ham.
Han drar derfor til en hemmelig klinikk i Mexico, der han ønskes velkommen av den norske legen Cecilia Pederson, spilt av Synnøve Macody Lund («Hodejegerne», «Hjemsøkt», «Ragnarok»).
Hun viser Kramer rundt og introduserer ham for sine ansatte, Mateo (Octavio Hinojosa), Valentina (Paulette Hernandez), Gabriela (Renata Vaca) og Diego (Joshua Okamoto).
Hennes presentasjon av både klinikken og den kostbare behandlingen han skal få gir et solid og troverdig inntrykk.
ANMELDELSE: «Gen V» er satirisk spenning med blodsprut
Når Kramer våkner etter operasjonen, oppdager han imidlertid at han har blitt grundig lurt, og legger derfor en slu plan sammen med sin «assistent» Amanda (Shawnee Smith) for å lære Cecilia og hennes medhjelpere en aldri så liten lekse, slik at de kan bli bedre mennesker.
Pirker i våre mørkeste impulser
Den som har sett flere «Saw»-filmer, vet at historien kun er et påskudd for å vise fæl torturporno som er ment å skape ubehag, men samtidig pirke i våre aller mørkeste impulser. Det er (dessverre) som å passere et bilkrasj: det er vanskelig å se vekk, selv når inntrykkene er ekstreme.
Samtidig er også denne filmen trygt plassert i fantasien, for Kramers «innovative» innretninger, som festes på hans hjelpeløse ofre, ville trolig ikke ha fungert særlig godt i virkeligheten. Likevel tar man seg i å ønske å få se hvilke skader de kan påføre i filmens univers.
Her legges ingenting imellom når både hoder, øyne, armer og ben ødelegges på ulike måter. Synnøve Macody Lund må til og med håndtere innvoller i en spesielt komigrotesk scene (noe hun for øvrig takler godt).
Jeg tar meg selv for å være en svært garvet skrekkfilmelsker, men her er det noen virkelig tøffe scener som ga meg en kvalmelignende følelse. 18-års-grensa er ingen gimmick, men en ren og skjær nødvendighet!
Langt over grensa
Så var det overtrampet, da. På ett tidspunkt bringer filmen nemlig et lite barn inn i voldspornoen. Carlos (Jorge Briseño), en lokal gutt på rundt 8-10 år, blir utsatt for grov tortur og ekstreme inntrykk, uten at historien på noe vis kan forsvare eller rettferdiggjøre valget.
ANMELDELSE: «Lars er LOL» trekker åpenlyst i våre hjertetråder»
Her er filmskaperne kun ute etter å sjokkere, men tråkker samtidig langt over grensa for hva man gidder å utsette seg for på kino. Mon tro hva Synnøve Macody Lund, som selv har jobbet som filmkritiker, tenkte under innspillingen av akkurat denne scenen?
Selv tar hun godt vare på sin internasjonale sjanse i en kul rolle som den bedragerske legen, der hun har både snakketøyet, handlekraften og karismaen som trengs.
Tobin Bells harde, kalde og værbitte hovedfigur er likevel filmens viktigste, og her får han muligheten til å vise nye sider ved John Kramer og hans spesielle moralske kodeks, selv om det kommer litt brått på at man plutselig skal føle sympati for selveste Jigsaw.
Oppsummert: «Saw X» burde virkelig ha latt være å bruke et barn som en totalt unødvendig sjokkfaktor, men fungerer greit om man bare trenger å avreagere med litt brutal voldsestetikk.
