På tross av langvarig pykologbehandling finner ikke Linnéa glede i hverdagen. Det har vennen Andreas bestemt seg for å gjøre noe med i serien La Linnéa leve.
Se også: Episode 1 | Episode 2 | Episode 3 | Episode 4 Episode 5 | Episode 6 | Episode 7 | Episode 8
Sliter du selv, eller noen du kjenner? Sjekk disse nettstedene for mer informasjon om psykisk helse.
Fysisk aktivitet nevnes ofte som en kur mot svartsinn. Gjerne i kombinasjon med naturopplevelser utenfor storbylivets kjas og mas. «Få tid å tenke», sier folk. «Være i pakt med naturen». «Rense sjelen for bekymringer».
Med hestesuksessen (og den påfølgende selvhjelpsfiaskoen) i bakhodet, tar Andreas innspillene til følge, og tropper opp hos Linnea med sovepose og kvikklunsj parat. Her skal det tures!
Som om ikke det var nok har Andreas, som den mediemannen han er, ringt en av landets mest profilerte idrettsutøvere. Tom Stiansen, kanskje norsk naturs fremste ansikt utad, stiller selvsagt opp for å hjelpe Linnea. Han gir henne en jævla tung vedsekk hun må drasse på, i god 71 grader nord-ånd.
– Utallige fyllesjuke, smådeprimerte og drittleie mennesker trekker mot skauen hver eneste søndag og helligdag, året gjennom, uten at jeg helt har skjønt hvorfor, sier Andreas.
– Jeg har lite, om noe forhold til hytteturer, natur, skog og mark, og trives ikke veldig godt med turlivet (noe som kanskje synes på bekledningen). Derimot har jeg hørt Linnéa mumle noe om at hun ikke synes sånt er så ille tidligere, og av erfaring vet jeg dessuten at en runde Yatzi eller tre alltid hjelper på humøret til frøken Myhre, så da var det bare å ta beina fatt.
Det viste seg at Linnéa var litt av hakkespett.
– Hun var ikke så halvgal på adventsvers heller, og overraskende lite sutrete da hun måtte sloss med en tung, tung vedsekk fram til hytta, forteller Andreas om episoden.
Linnéa om egen innsats:
Jeg er veldig god på skog og mark, og Tom Stiansen tvang meg til å bære en sekk ved. Vi måtte spise suppe, selv om jeg synes suppe er tull og ikke ordentlig mat. Men Andreas på sin side ble litt sur av skog og mark, noe som gjorde meg glad igjen.
