«Og det er så sykt funky. Setlista, som består av kutt fra hele karrieren, sitter som et skudd. Det ufiltrerte lydbildet, ispedd med funk- og soulbaserte produksjoner fra musikkkollektivet Dungeon Family har ingen holdbarhetsdato. Det er også fett at de tar seg tiden til å spille spor fra den vilt gode låtkatalogen. Suggererende, dype låter som hypnotiserer: “”ATLiens”, “Elevators”, “Spottieottiedopaliscious”, “Players Ball”, og listen fortsetter.»

Les anmeldelsen: Utklassing (6/6)

«Det ér vanskelig å se for seg det jevne, P3-listede rockeband uten direkte eller indirekte påvirkning fra The Rolling Stones – og på scenen mandag kveld viser bandet at de i imponerende stor grad innehar den samme kraften som har gjort dem så store.»

Les anmeldelsen: De gamle er eldst (5/6)

«Basslyden forsvinner ofte og i lengre perioder er den helt ute og de gangene den faktisk er til stede oppstår det av og til særs irriterende skurring. Bandet virker likevel helt upåvirket av det tekniske surret og pøser på med brutale riff og sylskarp tromming mens de gliser i kapp med sola. Publikum er også med på å løfte stemningen med en periodevis svært så respektabel moshpit, men det ser også ut som mange begynner å kjenne festivallivet på kroppen.»

Les anmeldelsen: Aldri gi opp! (4/6)

«Men det føles veldig uforløst. Og det hjelper ikke at DJen prøver å overdøve lyden, som kan minne om sprengte høytalere, med overivrig scratching. Vi får grei energi fra Pusha T, men synd vi ikke hørte han rappe, da. Bookingen var et utropstegn, men konserten forblir en parantes.»

Les anmeldelsen: Pusher med problemer (2/6)

«Robyn ligger i en slags tvangstrøye på en benk foran på scenen, flankert av Röyksopp-gutta og bandet i glitrende masker. Det er en absurd fremvisning hvor det norsk-svenske samarbeidet viser muskler. Vi er vitne til noe stort. Publikum mørbankes på den gode måten.»

Les anmeldelsen: Kosmisk klimaks (5/6)

«Riktignok er Deafheavens tilmålte festivaltime av den knappe trekvarterssorten, hvilket gjør det vanskelig å finne tid til albumets lengste og mektigste låter, “Vertigo” og “The Pecan Tree”, som de har for vane å fremføre på sine turneer. Tapningen av Sunbathers tittelspor er imidlertid upåklagelig, mens både nylåta “From the Kettle Unto the Coil” og Roads of Judah-kuttet “Unrequited” er bunnsolide trøster.»

Les anmeldelsen: Øredøvende koloss (5/6)

«Guttungen har til gjengjeld et godt grep om andre viktige ting, og dirigerer de utenommusikalske strekkene av konserten med imponerende presisjon. Og det er særlig under den akustiske delen av showet – som rent musikalsk er den klart minst givende denne kvelden – at han viser seg bygd for Oslo Spektrum, hans største egne konsert hittil i karrieren.»

Les anmeldelsen: I sikksakk med Isac (4/6)

«Dog langt fra noen publikumspleaser: De mannevonde industrielementene i albumversjonen av “Sick, Sick, Sick” (Era Vulgaris) fremheves og transformerer en vanligvis anmassende låt om til en grøsserrocker – og et av konserthøydepunktene.»

Les anmeldelsen: I ensom majestet (5/6)

«Til tross for at Snoop er ved både god helse og godt humør, tross omstendighetene, er det flere elementer som skurrer ved hans snaue (kun en knapp time!) Oslo-konsert. Både den fryktelige russefestflørten «Wet» og Katy Perry-sidespranget «California Gurls» er kroneksempler på enkelte kørka låtutvalg – for jeg behøver vel ikke utdype hvorfor en Snoop Dogg-tapning av «I Love Rock & Roll» ikke fungerer?»

Les anmeldelsen: Kjøter på prøve (4/6)

«Jeg hyller den 41 år gamle Virginia-karen for å være en av urbansjangerens aller viktigste personligheter gjennom tidene. Men Pharrell er uten tvil råere som bakmann skråstrek featuringartist enn han er som soloartist. Til tross for at han leverer en godkjent opptreden i hovedstadens storstue, altså.»

Les anmeldelsen: På sporet av den tapte tid (4/6)

«Men så snor afrikansk sang seg utover det store rommet, og duoen er i gang. Vokalen kunne vært både høyere og bedre, og vi må halvveis ut i andrelåten “The Last Time” – komplett med utropet “vi er hjemme i Oslo!” – før dynamikken sitter ordentlig. Da er det til gjengjeld liten tvil om hvor kvelden bærer.»

Les anmeldelsen: Siste kveld med gjengen (5/6)

«Jeg tar en titt på klokka, og med ett har tre kvarter allerede passert – via både vestkystsk funk (“Preben Goes to Acapulco”) og smørblid italodisco (“Delorean Dynamite”) – mens Terje og hans glisende banditter beveger seg sømløst i takt med sollyset mot gradvis mer dansbare horisonter.»

Les anmeldelsen: Todd Terjes forunderlige reise (5/6)

«Før den tid har de imidlertid lekt seg ubekymret gjennom Malkmus’ og The Jicks’ musikalske topper. Ikledd flere flotte, forlengende instrumentalpassasjer er “Stick Figures in Love”, “Houston Hades”, “Tigers”, “J Smoov” og “Out of Reaches” – for å nevne noen konsertkutt – en samling gnistrende slag for gitarmusikken, og det i en tidsalder der den ellers virker å ta sine siste åndedrag ved gravkanten.»

Les anmeldelsen: Malkmus-effekten (5/6)

«27-åringen er tross i sitt ess når den mannevonde bassen dundrer under føttene hans og tvinger ham opp i lufta. “Druggy’s Wit Hoes Again” stiller sterkest i konserten første tredjedel, men det er først med “Gangsta” – åpningssporet fra årets solide Oxymoron – at han virkelig settes i fyr og flamme. Og da tilhengerne fortsetter å kore “Gangsta-gangsta-gangsta Q” etter låtens ende, gliser timens mann fra øre til øre.»

Les anmeldelsen: Friminutt! (5/6)

«Vokalharmoniene er ubestridelig vakre, og både søstrene Söderberg og bandet deres spiller bra. Til tross for det føles konserten tam og de 45 minuttene den varer lange.»

Les anmeldelsen: Glir forbi (3/6) | Se P3 Spanderer: First Aid Kit

«Hove-publikumet er festivrige og lette å tilfredsstille. Martin Garrix er midt i sin egen målgruppe. Han kunne like så godt stått blant de i underkant av ti tusen festivalgjengerne, der han står og danser bak spakene. Det kan ikke være lett å holde koken alene, kun utstyrt med to spillere og en mixer, men Martin når ut til med korte setninger til publikum og høye hopp til hans utallige mange “dropp”.»

Les anmeldelsen: Trollmannen fra Amsterdam (6/6)

«Men så er det vektingen mellom staffasje, glitter og neon versus artisteri. Å jobbe som konferansier for DJen, som for all del fyrer av gårde fete beats, er en enkel løsning når man egentlig ikke gidder helt å jobbe for pengene. Hun mumler, danser når hun føler for det, og gir ikke et voldsomt inntrykk om at hun ønsker å være her.»

Les anmeldelsen: Middels Interessant Artist (3/6)

«Det er tydelig hvor roten, eller rettere sagt toppen, av problemet har ligget – langt der oppe i det høye lydteltet midt på plassen. For med lyden skrus energinivået opp umiddelbart og i takt med at det blir mørkere, og dermed bedre stemning og mer scenelys, blir det også tettere foran scenen, mer allsang fra publikum og mye mer jubel etter låtene.»

Les anmeldelsen: Gi dama lyd! (4/6)

«Jeg må imidlertid innrømme at jeg synes du var temmelig døv når du først kom joggende inn på scenen til “Birth” iført skinnjakke, tights og skraverte pilotbriller (for ærlig talt: hvem i svarte behøver sånt innendørs?) og var ute av stand til å la det gå – ja, nettopp – 30 sekunder før du så det ytterst nødvendig å mase på oss om å skrike med av full strupe, hoppe stivt i takt eller bekrefte høylytt at vi hadde det ålreit.»

Les anmeldelsen: Jared og jeg (4/6)

«Sånn sett kommer man ikke unna at Kygo sverger til en helt bestemt estetikk, der “tropisk” er det ruvende nøkkelordet. Dette er et lunt, døsig og ikke minst behersket EDM-landskap, der særlig lyden av syntetiske marimbaer og panfløyter står svært sentralt – en formel bergenseren følger så dogmatisk at han støtt og stadig risikerer å gjenta seg selv; når hans remikser av “Crazy”, “No Diggety” og “Sexual Healing” kommer (mer eller mindre) på rekke og rad, begynner tanken på litt temperaturforandring å fryde.»

Les anmeldelsen: Sløve i steiken (4/6)

«Banks’ alternative r&b-univers er stilig og svevende, og hun tråkker riktignok i fotsporene til en viss The Weeknd. Et par, tre, fire lag med vokalfilter skjemmer ikke nødvendigvis bort stemmen til Jillian Banks, som hun egentlig heter. Det er en del av en slørete og druggy pakke. Elektroniske elementer polstrer den lengtende vokalen, og det er sexy.»

Les anmeldelsen: En stille storm (5/6)

«Tre tiår ut i karrieren finnes det fortsatt lite som minner om Mayhem – på godt, og på vondt: Alle disse kulissene og tilbehørene oppleves komiske fremfor groteske, hvilket smusser til det som egentlig betyr noe: musikken. Jeg støtter med andre ord opp under humringen fra sidemannen.»

Les anmeldelsen: Sirkus dom Sathanas (4/6)

«Rock møter rap eller rap møter rock. Det spiller for så vidt ingen rolle. Dette er et prosjekt der livets glade kiser samarbeider på tvers av sjangre. Har man en aversjon mot denne type fusjonering faller kanskje ikke dette prosjektet i smak, men den utvidede familien har like fullt levert to singler, “Panderosa” og “Gæærn”, som viser at de kan lage låter som fenger.»

Les anmeldelsen: Rølping med en plan (4/6)

«Det går relativt hardt for seg på P3 Annex. Karene har også ved tidligere anledninger bevist at de kan spille opp til fest, konserten i kjelleren til klubben Jaeger er fortsatt friskt i minne. De får med seg publikum denne gangen også: Rusa på livet og at de faktisk har muligheten til å opptre, snakke om fred og fortelle hvor fete de er over formidable trapbeats er lik livfullt opplegg.»

Les anmeldelsen: Mystisk $til (5/6)

«Blandingen av stadionformatert hedonisme og et oppriktig ønske om å nå ut med sine velproduserte, klubbete r&b- og pophits, må applauderes. Og det er få artister, om ingen, som tør å være så vulgær som Miley Cyrus. I alle fall i denne størrelsen.»

Les anmeldelsen: Gledespiken (4/6)

«Jeg – og en del med meg – velger å sløyfe Metallica (1991), bedre kjent som The Black Album, fra denne gullrekka, og ikke uten grunn. For å sitere min kollega Helle Stenkløv, som anmeldte den Metallica-dediserte arenaaftenen på samme sted for presis to år siden, er albumet i det store og hele en “oppskrytt klassiker“; det skjebnesvangre punktet da Metallica ble verdens største metallband, men til en vesentlig pris. Siden har nemlig utgivelsene vitnet om et band med deres kunstneriske storhetstid langt bak dem.»

Les anmeldelsen: Prangende publikumsfrieri (4/6)