Fjorårets vinner av «Årets Urørt», Michelle Ullestad (28), har brukt det siste året på å etablere seg sterkt i den norske popscenen.
Samtidig har hun jobbet med debutalbumet «Ingenting varer evig». Det utgis nå på eget plateselskap, og inneholder låter som har vært jobbet med i lang tid før karrieren skjøt fart i 2022.
Tre av sangene er allerede ute, og senest fikk vi «Kameleon» i september. Denne låta treffer like godt i både hjernen, hjertet og danskemusklene, og var enda et signal på at albumet som kommer på fredag kan være noe å glede seg til.
Etter å ha hørt hele kan det nå også bekreftes: «Ingenting varer evig» er like solid som forhåpet.
Pop på bakkenivå
Ullestad er en popdame etter alle parametere, og lager musikk man både kan synge med til, danse til og føle på. Men hun gjør sjangeren på sitt eget vis.
Hun har bygget seg opp et image som en artist strippet for divafakter, som opptrer i grorudpalme og grilldress, og er en alles representant i et fortsatt ganske så striglet sjikt av norsk musikk.
Da er det ekstra forfriskende at Ullestad ligger trygt på nivå med vokalkvalitetene vi kjenner igjen fra noen av våre største popprinsesser, og kanskje aller nærmest Astrid S.
Samtidig ber hun aldri om det prinsessestempelet. Der andre artister i samme sjanger gjerne søker mot en delikat, forsiktig perfeksjon, føles det som om Ullestads mål heller er å være kompromissløst ekte.
En kjærlighetsreise
Broen hun bygger mellom den gjengse popsjangeren og noe mer folkelig, viser seg spesielt godt i tekstene.
Albumet forteller historien om en kjærlighetsrelasjon – fra den euforiske begynnelsen til usikkerheten, og til en vond, men akseptert avskjed.
Albumet gjør lite for å glorifisere romantikken, men får heller frem et realistisk blikk på de ulike fasene av et kjærlighetsforhold.
Selv i den beste fasen, som skildres i en av de tidlige låtene, «Mozell», finner vi tekstlinjen «Du sa du elsket meg, men jeg nektet.»
Dette er et eksempel på hvordan Ullestad viser frem hvor kompleks kjærligheten er – noe som vi gjerne ser i kunst og litteratur, men som musikk ikke alltid har plass til.
Selv ikke de fine delene av forelskelse og samliv er like rosenrøde som det synges om på radio.
Den relaterbarheten er et deilig avbrekk, en liten dose normalitet som vi alle har godt av.
Eier sin egen greie
Musikalsk hender det at låtene blir litt for likt noe man har hørt før. At tekstene står så godt i fokus, og at de fremføres så sterkt, henter det derimot på alle måter inn igjen.
Men som enkeltspor tatt ut av historiekonteksten på albumet, er det noen av låtene som ikke står så sterkt. «Ikke gå» er for eksempel et viktig kapittel i historien, men forsvinner litt i mengden om den må stå på egne ben.
Samtidig er det jo noe forfriskende med nettopp hvordan Ullestad, og andre ferske, voksende artister, omfavner albumet som medium og uttrykksform.
Det er ikke bare et grep som gir dem større kunstnerisk utfoldelse. Det er også en måte å si til verden at de er en kunstner, ikke bare et bransjeprodukt, og de skal faktisk leve av dette.
Bein i nesa
Ullestad har tidlig gått inn i flere roller i musikkbransjen, gjennom plateselskapet, og tatt kontroll over eget virke.
Dette grepet vitner også om de samme beina i nesa som vi ser både i dette albumet og i den kompromissløse, nedpå måten hun presenterer seg selv på.
«Jeg begynte veldig seint med musikk og har ikke vært helt sikker på at det er dette jeg skal gjøre», var noe av det Ullestad sa da hun som 27-åring stakk av med seieren som Årets Urørt 2022.
Man må virkelig håpe at hun har bestemt seg nå, for norsk pop har godt av å få mer som dette.
Michelle Ullestads debutalbum «Ingenting varer evig» utgis fredag 27. oktober.
SE OGSÅ:
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
