«Elleville Elfrid» tar spranget fra TV-serie til kino i en underholdende, leken og fantasirik norsk barnefilm.
En enkel og tydelig historie males ut med et rikt og sprudlende rollegalleri, animerte krumspring og en gjennomgående vennskapsmelodi som har både hjerte og gjenkjennelige konflikter.
Regissørene Atle Solberg Blakseth og Frank Mosvold sneier innom noen klisjeer, og dette er vel den tredje familiefilmen jeg har sett den siste tiden som unner seg en «E.T.»-sykkelreferanse, men både handlingen og humoren er frisk og sjangergod.
ANMELDELSE: Dolittle – Ikke Downey Jr. på sitt beste
Tre er en for mye
Elfrid (Ninni Spone) og Johnny (Elias Søvold-Simonsen), den nye gutten i gata, vil begge være bestevenn med Henrik (Oskar Fjelstad-Bergheim). Den slags sosialt press kan jo bli for meget for noen og hver, og Henrik blir så stresset at han rømmer hjemmefra.
Det fører til en leteaksjon som inkluderer hele nabolaget, en konkurranse om å bevise hvem som egentlig er Henriks bestevenn, en flokk særdeles egenrådige høner og et sirkus som må rekkes.
ANMELDELSE: Frost II – Spennende, fargesprakende og musikalsk eventyr
Det å kjøpe venner, det å presse venner, sjalusi, anger og empati er alle ingredienser i en godt oppbygd historie om hvor vanskelig og viktig vennskap er.
Mye av formidlingen skjer gjennom effektiv dialog, uttrykksfulle øyne og drivende godt stemmeskuespill.
Her skal det spretne manuskriptet til Frank Mosvold, Rob Sprackling og Johnny Smith (de to sistnevnte skrev «Gnomeo & Juliet» sammen) ha mye av æren.
Men også det visuelle formspråket er med å gi stemninger og innsikt i historien. Her brukes animasjonens vidåpne muligheter på smart vis.
Et godt eksempel er en sekvens i et speilhus som tar oss med inn i Elfrids følelser på en måte som ord og ytre handling ikke evner å formidle alene.
ANMELDELSE: Jumanji: The Next Level – En gjennomsnittlig Hollywood-maskin
Full av morsomme referanser
«Elleville Elfrid» er full av små detaljer og sidespor som krydrer filmen med både renspikket fjolleri og fiffige perspektiv.
En fisende hund er fin å ha når en trenger en fjasete overgang, og nabo Johansens høner gir en jevn strøm av skrudd reaksjonshumor som vil treffe både liten og stor.
Det er også rikelig med popkulturelle referanser fra et overraskende vidstrakt spekter av kunst og samfunnsliv.
ANMELDELSE: Sauen Shaun filmen: Farmageddon – X-Files på gården
Åpningsscenen nikker høflig til «The Simpsons», en gulrotjagende kanin har mer enn et snev av Scrat fra «Istid» og en gjeng sauer som spiller kort når ingen ser, sender tankene i retning Sauen Shaun og flokken.
Det synges på 80-tallshitten «Hands Up» og den uttrykksfulle iskremselgeren (Bjørn Sundquist) lager raffe dessertkreasjoner til tonene fra Little Richards «Tutti Frutti».
Hakket mer raffinert er Fru Berg (herlig stemmesatt av Hege Schøyens) som stadig husker tilbake til sitt herlig innholdsrike liv som inkluderer dansing på Copacabana og assosiert medlemskap i en MC-gjeng i California på det glade 60-tall.
Slike utfyllende detaljer gir noen flotte dimensjoner til rollefigurene, samtidig som det gjør «Elleville Elfrid» til en popkornfornøyelse for flere generasjoner.
