Så kom lynnedslaget

Da Birger hadde jobbet i P3 i omtrent fire år kom jobbtilbudet som skulle forandre livet hans. Det var en dag ved watercooleren i P3s lokaler at daværende kanalsjef i P3, Nils Heldal, over et plastglass med vann, spurte Birger om han ville lage et radioprogram om film.

– Det var som det lynnedslagøyeblikket som du bare ikke venter at du skal få. Jeg hadde ikke forestilt meg det som en mulighet engang. Tanken på å kunne forene mine to store lidenskaper, radio og film, det var som å få bursdagspresang, julepresang, vinne i lotto, V75 og Jackpot – alt på en gang. Det var en fantastisk følelse, mimrer Birger.

Han ble en stund bekymret for at han hadde nådd alle sine mål i yrkeslivet allerede som ung noen-og-20-åring, men han har etter hvert funnet ut at det beste man kan gjøre da bare er å fortsette å levere bra.

– Jeg tenkte «This is it. Nå kan jeg ikke få en bedre jobb. Dette er den beste jobben jeg noensinne kan få og som jeg skal ha til jeg dør.

Den første sendingen

11. januar 1998 gikk Filmpolitiet på lufta for første gang, og da følte Birger at mye sto på spill.

– Jeg har aldri vært så nervøs for noe, noen gang. Jeg var så nervøs at jeg tok alle papirene, manus, kjøreplan også videre, med meg hjem sånn at ingen skulle finne dem i søpla etterpå og tenke at dette var bare møl.

Dæm sei jo CAMERA, LIGHTS, ACTION på et filmsett, men sidan det her er radio, så får æ vel bytt ut kamera med mikrofona! – Birger på Filmpolitiets første sending.

Det var ingen premierefilmer på kino den uka, så Birger endte opp med å anmelde Beavis and But-head do America, som akkurat hadde kommet på video. Han tenkte at det var en passende film å starte med i P3.

Stjal Ridley Scotts sigar

I løpet av de drøye femten årene Filmpolitiet har vært på lufta har Birger fått oppleve mye. Spennende filmfestivaler, møte med kjente skuespillere og regissører. Birger må ofte stoppe opp og tenke litt på hvor heldig han er som har en jobb som dette.

– Det er viktig å ikke glemme det, men kjenne på takknemligheten for å jobbe med hobbyen sin. Det er som budskapet Steve Jobs hadde i sin berømte Stanford-tale, «You’ve got to find what you love», og det må jeg jo si at jeg har gjort.

Det definitive høydepunktet for Birger frem til nå, var da han fikk møte sitt idol og favorittregissør Ridley Scott i Stockholm i forbindelse med premieren på filmen Black Hawk Down i 2002.

– Det var kult å oppdage at mitt store idol var en veldig hyggelig fyr, som lyste opp da jeg dro opp Alien-LaserDiscen for å få ham til å signere med sølvpenn. Han snakket til meg som om han tok meg på alvor, og da følte jeg at nå, nå er jeg virkelig med.

Birger var som alltid profesjonell under intervjuet, men da Ridley Scott hadde forlatt rommet, tok den store fan-en i Birger overhånd.

– Da jeg pakket sammen for å gå, så jeg at ved siden av der Ridley Scott hadde sittet, lå det en feit sigarstump. Han hadde ikke røyka under intervjuet, men jeg visste at han røyka sigar på den tiden, jeg visste at den var hans.

– Så, som den store fan-en er var, tok jeg sigaren, stappa den i lomma og følte meg vanvittig teit.

Sigarstumpen ligger fortsatt i en plastpose i en skuff hjemme hos Birger. Mange som kjenner historien har spurt Birger om han ikke har røyka sigarstumpen, men ett sted går grensa, selv for en ihuga Ridley Scott-fan som Birger.

Da filmen Prometheus kom på kino i 2012, fikk Birger igjen muligheten til å intervjue Ridley Scott. Se intervjuet her!

(Artikkelen fortsetter under videoen).

Har utviklet seg mye

Både Birger og Filmpolitiet har gjennomgått en utvikling siden programmets begynnelse. De første årene brukte Birger tid på å finne en form å anmelde film på som han var komfortabel med og på å bli kjent med filmbransjen. Sistnevnte skjedde først og fremst under Filmfestivalen i Haugesund hvert år.

– De første årene følte jeg meg som en gjøkunge i andres reir, da ingen av de som produserte film hadde et forhold til P3. Nå derimot, har mange av filmskaperne vokst opp med P3, og Filmpolitiet har en annen anseelse.

På femten år har også Birger blitt mer sikker på det han driver med. Han får ofte bekreftelse på at det han gjør blir satt pris på og godt likt.

– Det gir meg stadig en liten følelse av vantro når drevne filmfolk faktisk legger merke til, og bryr seg om, hva jeg mener om en film. Det understreker ansvaret man har til å utføre jobben skikkelig, og ikke ta for lett på det.

Fra 1998 til 2010 jobbet Birger stort sett mutters alene med Filmpolitiet, men de siste tre årene har Filmpolitiet utviklet seg til en redaksjon på fire, med egne nettsider på P3.no/filmpolitiet og til og med en årskavalkade sendt på TV. I 2010 ble Torfinn Borkhus, Rune Håkonsen og, undertegnede Marte Hedenstad, en del av redaksjonen, etter hvert tok Andreas Hadsel Opsvik over for Torfinn da han sluttet og begynte i P1.

– En firedobling av antall mennesker som jobber med Filmpolitiet, og en økt nettsatsning, har vært kjempepositivt for programmets utvikling. Det gjør jobben enda artigere enn før.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

En kontinuitetsbærer

20 år med P3 som arbeidsplass – Birger har fortsatt ikke lyst til å slutte i det han ser på som verdens beste jobb. Han mener det er mye rom for lek i P3, som gir muligheten for å gjøre ting som ikke går an i andre kanaler.

På spørsmål om hvor lenge han kommer til å bli i kanalen er svaret:

– I dag er svaret så lenge jeg får lov. P3 er en kanal der veldig mange kommer og går, og det er slik det bør være for å holde kanalen ung og frisk. Mitt håp er at ledelsen ser verdien av å ha kontinuitetsbærere i kanalen, eller en dinosaur da, som det også kan kalles.

For P3 er plassen Birger føler seg hjemme og det er fortsatt kanalen han liker best. Han tror også at anmelderjobben er noe som bør satses på i et langtidsperspektiv, for å gi publikum en kjent og forutsigbar stemme de vet om de er enige, eller uenige med.

– Jeg håper jo at jeg fremdeles er flink. Denne jobben passer meg som hånd i hanske, og om jeg får lov, blir jeg her til jeg dør.