– Vi var som et gammelt ektepar

Sammen med Klaus Sonstad står Are Sende Osen for et av P3s mest populære radioprogram gjennom tidene. «Are og Odin» var et radioprogram alle i Norge hadde en mening om, enten de elsket eller hatet de to trønderne som gaula om god stemning, individer og «peace and love» fra P3s studio på Tyholt i Trondheim.

Av Marte Hedenstad

– P3 er en underlig blanding av byråkrati og anarkisme. På den ene siden har du hele det store NRK-apparatet med den faglige tyngden og dyktigheten, på den andre siden har du galskapen som får råde, der du får sende deg selv som pakke i posten, eller kappe av føflekker på lufta. P3 er to voldsomme ytterligheter og alt som er i mellom, det har vært en utrolig kul plass å jobbe, sier Are Sende Osen.

8. januar 2001 gikk den første Are og Odin-sendingen på lufta, et humoristisk og underholdende aktualitetsmagasin. Sendingene var stort sett basert på improvisasjon, der Are og Klaus bare visste temaet de skulle prate om på forhånd, enten det var noen rare nyheter Are hadde funnet på nettet, eller lokalnyheter om en sauebonde fra indre dalom de raljerte om.

Den umiddelbare responsen fra lytterne var ikke spesielt positiv og Are forteller at programmet ikke var særlig populært i starten.

– Eller, jeg var nokså populær til å begynne med, for lytterne var vant til meg siden jeg hadde jobbet i P3 en stund, men hvem var denne Odin? Han var så slitsom og masete liksom, sier Are.

Lytterne klaget

Figuren sauebonden Odin Jensenius er basert på bestemoren til eksen til Klaus, ei gammal, høyrøsta dame fra Namdalen i Nord-Trøndelag. SMS-ene fra lytterne haglet inn med klager på den irriterende fyren med den lyse stemmen, som var langt mer folkelig enn det den gjengse P3-lytter var vant med.

– Hvem er den idioten der? Sånne meldinger fikk vi mange av. Jeg måtte hele tiden slette alt før Klaus fikk se det, hvis ikke hadde han blitt lei seg, men så laget han en sang som het «Individ-rap», og da snudde det, forteller Are.

«Individ-rap» er en låt bygd på melodien til Paperboys sin låt «Barcelona». «Halløy her, vi e all sammen individa i lag», sang Klaus aka Odin aka O.J. Genius, med Are som backupsanger – låten ble en hit og Are og Odin ble P3s mest populære program.

– Etter hvert var det bestemødre og barnebarn som hørte på sammen, folk som hørte på mens de var på jobb og mens de kjørte bil, alle slags mulige folk hørte på oss. Vi fikk mange lyttere utenfor målgruppen og det var veldig nytt og spesielt i P3.

«Halløy her, vi e all sammen individa i lag»

– Burde ha fått en Spellemannpris

Etter suksessen Are og Odin hadde med låta «Individ-rap» i 2002 kom det flere sanger fra duoen. 9. juni 2004 var det urpremiere på låta «Klapp Klapp», og sangen endte opp med å bli en gedigen sommerhit. Låta lå på VG-lista i 16 uker, med beste plassering som nummer to, kun slått av O-Zones «Dragostea din tei».

– Hvis jeg kan være ubeskjeden nok til å si det, så skulle vi hatt en Spellemannpris for den låta, utbryter Are.

– Det året ble vi invitert til å dele ut en pris på Spellemannprisen, men jeg synes jo egentlig at vi burde ha vunnet prisen for årets hit. Vi var liksom ikke ordentlige artister, så jeg skjønner at vi ikke fikk det, men det var jo «Klapp Klapp» som var årets hit det året, forklarer han.

«Klapp Klapp» var den første singelen fra albumet «Bæ to Da Bone» som kom senere samme år og nådde tredjeplass på VG-lista Topp 40 Album. Plata hadde flere hits, blant annet låta «Lys og varme baby (one more time)», der Are og Odin sang teksten fra Åge Aleksandersens klassiker oppå Britney Spears «Baby One More Time».

– Det er ikke så mange som får gjøre sånt med sangene til han Åge, men Åge han elsker Klaus. Jeg husker første gangen vi møtte ham utenfor studio, Åge kom gående og så litt sånn morsk ut, så kom Klaus ut av bilen, som Odin, og da begynte bare Åge å flire, så det var artig, forteller Are.

Se musikkvideoen for «Lys og varme baby» her:

Bare make-up-sexen som manglet

Are og Odin gikk på hverdager fra klokken 13-14 i omtrent fire år. I løpet av den tiden gikk Are og Klaus fra å være to gode venner til å bli et gammelt ektepar, og det kunne til tider bli svært intenst.

– Vi hadde det veldig artig og stort sett gikk det som en lek, men vi hadde noen tunge sendinger og vi krangla veldig mye og sånn, forteller Are.

– Det var for eksempel en jul vi hadde en innsamlings-aksjon for Amnesty, der vi hadde lovet bort et polaroidbilde av oss med en hilsen på til alle som donerte hundre kroner. Men så var det mange tusen som gjorde det vet du.

– Det ble veldig mye styr, og en dag da vi hadde det jævlig travelt før sending så fikk Klaus en telefon da vi sto der og skulle ta bilder. Så skulle han begynne å snakke i telefonen og da ble jeg sur, også begynte vi å krangle som faen, mimrer Are.

Det ble så mye roping i lokalet at de andre P3-erne skygget banen, før Klaus og Are til slutt måtte springe inn i studio fordi dagens sending begynte.

– Mens den første låta spilte så var det hold kjæften din, forbanna idiot! Du da, din hælvetes idiot, du er så jævla sprængt og… Halløy her, godt å være her! God stemning, trivelig at du hører på!

Heldigvis var aldri gutta langsinte på hverandre, og det tok som regel kort tid før stemninga var tilbake på topp.

– Vi krangla som et gammelt ektepar og det eneste som mangla var den der make-up-sexen ekteskapet har da. Den var det jo egentlig litt synd at vi ikke fikk, for da var det jo ikke så mye positivt med den der kranglinga egentlig, fleiper Are.

Et rock’n roll-liv

Show på Quart-festivalen, norgesturné med finale i et fullsatt Rockefeller, VG-lista Topp 20 på Rådhusplassen, besøk hos Beat for Beat og Skavlan – suksessen til radioprogrammet førte til at Are og Klaus levde det Are kaller «et rock’n roll-liv». Til slutt ble det for mye for radiostjernene og de bestemte seg for at nok var nok.

– Da vi begynte så bestemte vi at vi skulle holde på så lenge det var artig og at vi skulle gi oss på topp. Vi kunne sikkert ha holdt programmet gående lenger, men det begynte å bli litt for stort alt sammen, sier Are.

Det tette samarbeidet de to radiopersonlighetene hadde begynte å bli litt slitsomt, og i følge Are var det nok også slitsomt for Klaus å være Odin. Selv om alle andre ba duoen om å «peise på», bestemte Are og Klaus seg derfor for å gå hvert til sitt på radiofronten, og hadde sin siste sending sammen lille julaften 2005.

– Det var uventet å bli så populære som vi ble, og jeg tror ikke vi skjønte hvor stor suksess vi hadde hatt før det var over. Da vi slutta så tror jeg vi begge trodde at det skulle fortsette hver for oss, men det gjorde det ikke. Det var noe magisk med det samspillet vi hadde.

For alltid P3-er

Etter at Are og Odin var ferdig begynte Are som programleder i aktualitetsmagasinet Osenbanden noen år, før han gikk over til programmet Bare Are i 2009. Are hadde da jobbet i P3 i omtrent femten år og i en alder av noen og førti år begynte han å føle seg litt for gammel for ungdomskanalen P3.

– Jeg satt her i P3-lokalet en dag og så at jeg kunne vært faren til alle som var her, at jeg var nesten dobbelt så gammel som alle de andre. Jeg følte at tiden hadde gått litt fra meg og at jeg ikke passet så godt inn lenger.

Det var da Are fikk tilbud om å lage TV. I utgangspunktet var han skeptisk til TV-produksjon, men han ble til slutt overtalt, og høsten 2010 hadde På tro og Are, et program om religioner sett fra en ateists perspektiv, premiere.

TV-serien ble en suksess og to år senere fulgte Are opp med serien Normal galskap, som handlet om folk med ekstreme hobbyer. Programmet fikk mye oppmerksomhet og ble nominert til Gullruten i kategorien Beste magasin- eller livsstilsprogram.

En ny sesong av serien er nå under planlegging, og Are angrer i dag ikke et sekund på at han forlot P3 til fordel for TV-skjermen, men ungdomskanalen vil alltid ha en helt spesiell plass i det gamle radiohjertet hans.

– P3 er liksom hjem, på en måte. Det er P3-er jeg er, det er P3 som gjorde at jeg ble journalist. I over ti år så tenkte jeg jo at jeg aldri skulle gjøre noe annet enn å jobbe i P3. Jeg tenkte at alle andre som holdt på med andre ting og som ikke hadde lyst til å jobbe i P3 var veldig rare. Det var jo den kuleste og artigste arbeidsplassen i hele Norge.

Se historien om hvordan programmet Are og Odin ble til her:

Lydverket

Lydverket begynte med TV-sendinger i 2002 for å gi seerne den beste og nyeste musikken innenfor rock, pop, hardcore og hip hop – rett og slett innenfor alle musikksjangere. Rune Nilson ledet programmet, som skulle bli NRKs musikalske flaggskip, sammen med Siri Høstmælingen.

Lydverket ble tildelt Gullruten i klassen for beste magasin- eller kulturprogram i 2003 og 2004.

Se en Lydverket-sending fra 2003 om musikkprodusentenes plass i musikkbransjen her:

Lydverket på radio

I 2007 ble Lydverket slått sammen med Musikkmisjonen, som hadde vært P3s musikalske flaggskip på radio frem til da. Det nye programmet fikk navnet Lydverket (på radio) og første programlederjobb ble tildelt Mona B. Rise, som også ledet TV-programmet på den tiden.

Den aller første Lydverket-sendingen på radio ble sendt onsdag 31. januar 2007, og var en sideprosjektspesial der Mona B. Riise og produsent Christian Finnskog blant annet serverte intervjuer med medlemmer fra Madrugada og Kaizers Orchestra om deres sideprosjekter.

Hør utdrag fra den aller første Lydverket-sendingen her!

På TV i 10 år

Lydverket fikk leve på TV i over ti år før det var slutt. Den siste sendingen på skjermen, onsdag 28. november 2012, ble markert med en ekstra lang sending med mange høydepunkter fra noen av de beste artistene som har preget musikknorge de siste ti årene.

Thomas Dybdahl, Kvelertak og Lidolido spilte live, og i tillegg kunne Lydverket også by på et eksklusivt samarbeid med Röyksopp og Susanne Sundfør. Deres urpremiere på «Running to the Sea» var et magisk øyeblikk i musikkhistorien, og låten ble en stor hit.

Se hele den siste sendingen her! Og hvis du bare vil se Röyksopp og Susanne Sundfør med «Running to the Sea», så spoler du deg frem til 15:40.
Bildegalleri fra Lydverket TV sin siste sending fra Cosmopolite i Oslo

Heldigvis lever Lydverket fortsatt videre på radio. I dag er det Ruben Gran som leder programmet på lufta, som du hører mandag til torsdag klokken 20 – 21.

Besøk lydverket sine nettsider

Pyro

I 2002 gjorde den harde delen av rocken sitt inntog på P3, med alt fra The Who og Kiss til Morbid Angel og Iron Maiden.

Besøk Pyros nettside her

Programmet ble, passende nok, døpt Pyro og Asbjørn Slettemark og Totto Mjelde har siden den gang servert deg nytt og gammelt innenfor rock og heavy metal, konkurranser og intervjuer med alle de beste bandene.

Ekte rock, ekte følelser, ekte ekthet.

Det er mottoet for programmet, som du hører på P3 hver tirsdag fra klokken 21 – 23.

Mange spennende møter

På 20 år har Totto og Asbjørn fått oppleve mye med Pyro, blant annet å bli tatt av lufta fordi Asbjørn drakk en Bloddy Mary tilsatt ekte menneskeblod. De har også fått møte mange artister og band, som blant andre Slash, Anders Friden fra In Flames, Randy Blythe fra Lamb of God, Iron Maiden og Dropkick Murphys. Ifølge Totto har det vært stas å se at de aller fleste artistene er fine folk, men at det ikke sant for alle, noe Totto fortalte da Pyro fylte 10 år i 2012:

– Jeg husker det var litt kinkig å møte Gene Simmons og Glen Benton fra Deicide, som ikke var interessert i å bli intervjuet i det hele tatt, så da bare gikk jeg. Men Benton har jo oppnedkors risset inn i pannen, så en kan vel ikke forvente for mye gjestfrihet.

Møtet med Simmons er friskt i minnet hos Asbjørn også:

– Den eneste nedturen gjennom ti år med Pyro må være da vi møtte Gene Simmons på et hotellrom i Oslo. Den feite grisen satt på en suite på Bristol med en norsk groupie som var gått ut på dato, og la ut om hvor mye gryn han tjente, hvor kynisk han er og generelt sa mange usympatiske, uintelligente og sutrete ting. Jeg mener å huske at intervjuet endte med en krangel, hvor vi mente det var viktig å vite hvor ens røtter kom fra, mens Gene mente at penger var viktigere enn all lojalitet i hele verden. Premieklovn.

LES OGSÅ: Pyro fyller 10 år!

Pyro-gutta med Anders Friden fra In Flames. (Foto: Pyro)

Pyro med Randy Blythe fra Lamb of God. (Foto: Pyro)

Heavy-Bård

Pyros trofaste følgesvenn og maskot, mannen som elsker heavy mest i hele verden, enten heavyen er myk eller brutal, kalles Heavy-Bård. Han har fulgt Pyro i en årrekke og har bidratt både på lufta, med blogginnlegg på Pyro sine nettsider, og har også deltatt i mer blodige bidrag til programmet.

Under Hovefestivalen i 2007 fremførte han for eksempel låta «Raining Blood» på gitar mens det regnet nettopp blod…

Da vi badet Heavy-Bård i blod på Hovefestivalen til lyden av Slayers ”Raining Blood” fikk vi oppfylt et livslangt ønske – Asbjørn Slettemark

Pyros 5-årsjubileumsshow

I 2007 feira Pyro 5-årsjubileum med liveshow og radiosending fra Hulen i Bergen. Her kan du se showet, og gjenoppleve artister som Sahg, Ronni Le Tekrø og Gravmar & The Gravediggers.

Filmene

2002 var året artister pryda filmlerretet. Britney Spears-bølgen slo inn for fullt og dama fikk sin første skuespillerjobb i filmen Crossroads. Samme år ble popstjernen kåret til verdens mest suksessrike kjendis av magasinet Forbes.

Filmpolitiets Birger Vestmo var ikke superimponert over Britneys skuespillerdebut, men sa i sin anmeldelse at:

Crossroads suger ikke så jævlig som mange hadde håpa på.

Eminem prøvde seg også som seriøs skuespiller dette året med filmen 8 mile. Filmen handler om en ung hvit rapper fra Detroit som prøver å starte en karriere som rap-artist… Historien om Eminem med andre ord. Artisten vant Oscar for beste sang for låten «Lose Yourself» fra filmen.

Bortsett fra filmer om artistliv var 2002 et oppfølgerår med filmer som Star Wars: Episode II – Klonene angriper og Harry Potter og mysteriekammeret og Ringenes Herre: To Tårn på plakaten.

En ny filmserie ble også startet dette året – nemlig Jason Bourne-serien. 13. september 2002 hadde Hvem var Jason Bourne? premiere, med Matt Damon i hovedrollen.