Stadig flere får tilgang til internett. Microsoft lanserer operativsystemet Windows 95, og for første gang er det mulig å bytte ut VHS-kassetter med DVDen. Brønnøysund avis kommer Dagbladet i forkjøpet og blir Norges første nettavis. Secret Garden sørger for norsk seier i Eurovision for første gang på ti år med låta «Nocturne».
Det første Topp20-showet var på et lite lasteplan på Aker Brygge med 200 tilskuere. Noen år senere skulle det toppe seg for HC på Rådhusplassen med 60.000 tilskuere i 1999. HC var med P3 fra starten av. På åpningsdagen husker han at han spilte topp 3 i feil rekkefølge. Slik at tredje plass ble førsteplass og omvendt. Flaut og moro på en gang. HC ble 90-tallets radio-dj-par med Howard. De to hadde program sammen i et år og fikk en megahit med cover av Ole I’dole sin låt, ”Det va’kke min skyld” i 1996. HC jobba også i program som Transit og Barbarene.
Lydklipp: HC Andersen presenterer VG-lista Topp 20 i -95, som også er det første året VG-lista Topp 20-konserten arrangeres. HØR INTRO HER:
Espen Thoresen Hværsaagod Takkskalduha snudde om XL fra et «streit vestkant-program» til en stor hjemme-alene-fest. Ved å tenke utafor boksen ble programmet til et av tidenes mest populære.
Av Alexandra Sætran
XL (Ekstra Lars) ble ledet av Lars Hognestad fram til Thoresen tok over et par år etter oppstart.
– Da Lars ledet programmet var det ganske streit. Han sa han lagde program for Oslos vestkant, for de som kjørte Porsche. Vi andre (Johan Golden, Atle Anthonsen og Kristopher Schau) pleide å si at vi laget radio for Oslo Øst, og for de som kjørte tråsykkel.
Espen Thoresen var med fra P3s fødsel.
– Det var morsomt, for vi visste ikke helt hva som kom til å skje. Det var som å være på epleslang, og at det plutselig var OK å ta eplene.
Radiokanalen, som den gang het petre, ble laget av en gjeng «nye» mennesker. De hadde en helt annen bakgrunn enn de som allerede var på radioen. De ville gjøre ting annerledes og uforutsigbart.
– Vi unngikk for eksempel å si «i dag skal dere få høre ditt og datt». Vi ville at folk skulle bli overraska. Derfor prøvde vi å gjøre alt det man ikke skulle gjøre på radio. Vi fikk lov til å holde hjemmefest uten at de voksne var med på å bestemme, forteller Thoresen.
Espen mimrer tilbake til en historie. Han forteller om en fyr som hadde hørt på radio i bilen, og det eneste han hørte var lyden av en sementtank. Bilkjøreren skjønte raskt at dette var gutta i XL, og brydde seg svært lite om stuntet, som egentlig ikke var tilegnet radio.
– Da jeg hørte historien skjønte jeg at vi hadde oppnådd noe stort og fått trofaste lyttere. Det var ikke mange program som kunne sende sementtank-lyder på lufta, sier Thoresen og ler.
Gutta i XL ble svært populære med sitt to timer lange program hver dag. Ikke like populær hos alle selvfølgelig…
– En av de faste spaltene var tulleringing med en båndopptaker. Det var sinnsykt gøy da det var fåtallet som skjønte at de snakket med en maskin. Jeg husker spesielt godt en gang vi ringte til en amerikaner som var med i en slags sekt som mente aids var Guds straff for at det finnes homser. Han var helt sprø, og skjønte ikke at båndopptakeren gikk om og om igjen.
Atle prøvde å leve som en kvinne, Espen fjernstyrte reportere fra studio og Kristopher spiste alt fra drops til forhud. Listen er lang, og enkelte ting i studio foregikk som om det skulle vært på TV. Derfor ble XLTV laget etter noen år på lufta.
– Jeg tror XL-universet ble såpass stort fordi vi ikke gikk med strømmen. Vi sprengte grevlinger i frysebokser og spiste fæle ting. Det var nye type innslag og vi laget et nytt intervjuformat. Jeg tror folk satt pris på litt forandring, sier han.
Rundt 1994-95 ble «den nye humoren» raskt et begrep. Bård og Harald og Are Kalvø var navn som representerte denne type humor.
– Vi kjente oss ikke helt igjen under den kategorien. Vi ville ikke følge trender, men finne opp kruttet om du skjønner. Vi ville forsøke å strekke formatet og eksperimentere mest mulig.
Høydepunktet for XLs historie blir likevel avslutningssendingen, ifølge Thoresen.
– Vi hadde vår siste sending på Quart-festivalen foran flere tusen mennesker. Jeg husker jeg var veldig rørt, men jeg gråt ikke. Sikkert fordi jeg ville være kul.
De fire kompisene avsluttet eventyret etter 5-6 år sammen på lufta, og Thoresen mener det siste halvåret var det aller beste.
– Vi fikk nemlig lov til å spille akkurat den musikken vi ville. Jeg gadd ikke mer Spice Girls for å si det sånn, avslutter Thoresen Hværsaagod Takkskalduha.
Du kan se flere klipp fra XLTV i NRKs nett-tv
Ingen sommer uten sanger som spilles om og om igjen, og som for alltid vekker minner. Hvis du husker noe som helst fra sommeren 1995, er det kanskje musikken du husker best? Musikksjef i P3, Mats Borch Bugge har funnet frem tre av de mest populære låtene sommeren 1995.
– Det var tre låter som stod frem sommeren 1995, og den første kom fra et band som lagde en evigvarende hit, og som er å høre på p3 den dag i dag. “74-75″ med The Connells er en fantastisk melodisk fin låt med kassegitarer og fine vokalharmonier, sier Bugge.
Klikk her for å se den søte videoen til 74-75!
Det var tydeligvis ikke nok til å trekke folk til konserten deres, for da de spillte i Oslo denne sommeren var det kun for 24 sjeler.
– En annen låt som har et mer noveltypreg er Diana Kings “Shy Guy”, som hadde litt lett anstrøk av av tropikalarytmer. Det er en veldig sommerlig låt som mange dansa til denne sommeren.
Men den som kanskje utmerka seg mest var rett og slett fra to litt blodfattige jenter fra tjukkeste Manhattan.
– De dannet et band som het The Murmurs. Låta het “You suck”, og novelty-elementet der er tittelen “You suck”, noe som var ganske harde ord på mitden av nittitallet. Jeg husker også de hun ene i videoen hadde klink rosa hår, som jo også kan også være litt sommerlig, ler Mats Borch Bugge. Du kan se videoen under artikkelen.
1995 var også året hiphop-artisten Coolio fikk sitt definitive gjennombrudd med låta «Gangsta’s Paradise», som toppet norske hitlister i 13 uker.
Som et motsvar til grungen slo britpopen seg for alvor opp som musikksjanger med navn som Oasis, Blur, Pulp og Suede i spissen – særlig de to førstnevnte kivet om tronen med sine ’95-utgivelser. Både musikken og klærne trakk linjer til 60- og 70-tallet, og mod-stilen fikk innpass i motebildet.
Poppunkerne i The Offspring topper de norske singellistene i en måned med låta «Self Esteem». Den urbane jentegruppa TLC gjorde det stort med låtene «Waterfalls» og «Creep».
Av Maria Lindberg, Alexandra Sætran og Marius Asp
Disse låtene hørte vi mest på dette året.
Radarparet Harald Eia og Bård Tufte Johansen slår gjennom på tv med parodiene i Lille
Lørdag sammen med Marit Åslein. Programmet sendes for første gang på NRK onsdag
26. april 1995. Gjennom karakterene Vidar og Jan Tore får arendalittene gjennomgå, og
«Rifla påmmfri med blandings og litt thousand island» kåres til årets uttrykk i VG. Programmet vinner Gullruten samme år, og figuren «Øystein» ble kåret til årets tv-navn i 1995 av Arbeiderbladet uten å ha sagt et ord gjennom programmet.
Slik er historien bak Lille Lørdag, i følge Lille Lørdag-gjengen selv.
I 1994 jobbet det som en dag skulle bli «Lille Lørdag»-gjengen i «U». Målet til «U» var å vise at ungdom drev med anti-rasistisk arbeid på fritida, at ungdommer sleit med å få jobb (på den tida var det 0,5% arbeidsledighet i Norge) og at det ikke var flaut for ungdom å snakke om kjønnssykdommer, prevensjon og sikker sex med foreldre og lærere. Vi fikk det ikke så bra til. Vi var nesten 30 år alle sammen og likte egentlig ikke ungdommer så godt. Vi syntes ungdommer var sytete og schtøgge.
Men så. I 1995 fikk vi i oppdrag å lage et program som skulle «speile kultur og underholdningslivet i Norge». Det skulle være reportasjer om moteskapere, tatoveringskunstnere, kortfilmregissører og andre «spennende unge mennesker» – en slags tidlig versjon av «Stereo» på NRK2. Vi fikk ikke dette så bra til heller. Vi syntes moteskapere, tatoveringsfolk og kortfilmregissører var sytete og schtøgge. Vi syntes vi var mye mer interessant å finne på noe tull «selv» – eller «sjøl» om du vil. Derfor lagde vi heller Lille Lørdag. Som ble en slags parodi på «U» og det programmet vi egentlig skulle lage